Er nyutdannede ferdigvare?

Fjerde juli kunngjorde Arbeidsgiverforeningen Spekter at nyutdannede ikke var godt nok forberedt på arbeidslivet. – Uforholdsmessig store ressurser må nedlegges i å skolere nyutdannede til å fungere tilfredsstillende i en jobbsituasjon, oppsummerte analysesjef Silje Aspheim Hole.

Resultatene ble gjengitt i en rekke aviser og på radio. I oppslagene ble de fleste grupper inkludert, alt fra bachelorstudenter fra universitetene til sykepleiere fra høyskolene. Fellesnevneren for alle gruppene som ble omtalt var at de ikke hadde den kunnskapen og ferdighetene som trengs for å gå rett ut i arbeid, og løsningen ble sagt å være blant annet mer praktisk øvelse i utdanningen.

Spørsmålet som tas opp er viktig, og handler om hvordan utdanningsfeltet og arbeidslivet skal forholde seg til hverandre, og hvilken forståelse de har av nyutdannedes kompetanse og rolle i arbeidslivet. Men arbeidsgivers perspektiv kan bare belyse én side av saken, og det er forstemmende, men ikke spesielt overraskende, at det er utdanningens mangler arbeidsgiveren fokuserer på. I en fersk undersøkelse av studenter som er uteksaminert fra høyskolene ble studentenes erfaringer når de kikker tilbake etter å ha vært i arbeidslivet i to-tre år undersøkt. Opplever de selv at de har den kunnskapen som trengs?

Til en viss grad er det et gap mellom krav til kompetanse i arbeidslivet og oppnådd kompetanse i utdanningen, og dette gjelder spesielt det som kan kalles praktiske ferdigheter, som evne til å arbeide under press og evne til å jobbe selvstendig. Undersøkelsen, som er basert på data der man har fulgt studenter fra mange utdanningsgrupper gjennom studiene og ut i arbeidslivet (StudData-materialet ved Senter for profesjonsstudier, Høyskolen i Oslo), viser at dette er et trekk som går igjen ved mange profesjonsutdanninger, også der praktisk øving utgjør en betydelig andel av utdanningen. Overgangen fra utdanning til arbeid ser ut til å by på mye av de samme problemene for de fleste profesjonsutdannede, uavhengig av hvordan utdanningen er satt sammen.

Å legge ansvaret for nyutdannedes mestring av jobben på utdanningen alene er en ansvarsfraskrivelse fra arbeidsgiver. Bare en av fire allmennlærere oppgir å ha fått systematisk veiledning av overordnede eller kollegaer i løpet av de første åra i arbeid, og halvparten av nyutdannede allmennlærere oppgir å ikke ha mottatt noen form for systematisk oppfølging i skolen i det hele tatt. På disse spørsmålene skiller allmennlærere seg klart negativt fra for eksempel sykepleiere. Det er store forskjeller mellom ulike yrkesgrupper, og Arbeidsgiverforeningen Spekter sin sammenblanding av alle mulige utdanninger bidrar lite til å belyse hvilke forskjeller som finnes og hva forskjellige yrkes- og utdanningsfelt kan lære av hverandre.

I nyhetsoppslagene rundt Spekters undersøkelse ble spesielt sykepleiernes manglende kunnskap og ferdigheter trukket fram. Sykepleierutdanningen er treårig og består av halvannet år med praktisk trening i forskjellige former. Det er derfor vanskelig å tenke seg at det er for lite praktisk øving som gir manglende kompetanse. Det peker heller mot at det er kvaliteten, ikke bare omfanget, av den praktiske øvingen som er det vesentlige. Rollen som nyutdannet ansvarlig profesjonsutøver vil alltid være svært forskjellig fra rollen som student som øver seg i praksisfeltet.

Det er selvsagt viktig hva som foregår på høyskolen og universitetene, både med tanke på studentenes innsats, studentenes forkunnskaper, kvaliteten på undervisningen som tilbys og kvaliteten på den praksis som tilbys i studiet. Men forholdet mellom utdanning og arbeidsliv handler også om hvordan overgangen fra studier til arbeidsliv tilrettelegges. Arbeidsgiverforeningen Spekters diskreditering av nyutdannedes kompetanse peker mot at de ser på nyutdannede som muligheter til å fylle huller i timeplaner og skiftplaner, og i liten grad ser verdien av å tilrettelegge for at de skal få en god mulighet til å mestre de utfordringene arbeidslivet gir. Dette er en veldig enkel forståelse av forholdet mellom utdanning og arbeidsliv: utdanningen skal produsere ferdigvare for arbeidsgiver. Hvordan nyutdannede blir mottatt i arbeidslivet er en viktig dimensjon for deres mestring og et klart ansvar som hviler på arbeidsgiveren. Dette ansvaret kan ikke en arbeidsgiverforening løpe fra ved å si at utdanningen er for dårlig, og at det trengs mer praktisk øving i utdanningen. Arbeidsgiver må også feie for egen dør.