TERRORFREDAGEN: Skadde tas hånd om av ambulansepersonell utenfor konsertstedet Bataclan i Paris mens tungt væpnet politi står vakt etter terrorangrepene sist fredag. 129 ble drept.
TERRORFREDAGEN: Skadde tas hånd om av ambulansepersonell utenfor konsertstedet Bataclan i Paris mens tungt væpnet politi står vakt etter terrorangrepene sist fredag. 129 ble drept. Vis mer

Er Paris-terroren krig eller kriminalitet?

Angrepet i Paris kan gi folkerettslig ryggdekning for en omfattende opptrapping av operasjonene i Syria og Irak under henvisning til selvforsvarsretten.

Meninger

Angrepene i Paris berører oss alle, vi er mange som har et forhold til både landet og byen. Men, når røyken etter hvert får lagt seg og blomsterhavet blir ryddet så vil det fremtvinge seg behov for en grundig analyse av hva slags angrep dette egentlig var, og hvordan det skal reageres. Kort sagt: Er dette krig eller kriminalitet?

Spørsmålet er viktig, fordi svaret vil kunne ha store konsekvenser for hvordan Frankrike og deler av den vestlige verden vil reagere. Kriminalitet løser vi gjennom rettssystemet, krig betyr militære virkemidler og bekjempelse av en fiende.

Det er for det første ingen tvil om at dette er en kriminell handling. Selv om den ble utført av individer eller grupperinger som hevder at de utkjemper en krig, er det ingen åpning i folkeretten for at slike angrep kan være lovlige. Innenfor rammen av en væpnet konflikt vil terrorangrepene være grove krigsforbrytelser, og de som utførte handlingene vil uansett ikke ha status som stridende. Utenfor en slik ramme er det ekstrem voldskriminalitet; de er i alle tilfeller straffverdige.

Kvalifikasjonen av hvorvidt dette er en ren kriminell handling eller også en krigshandling er likevel viktig og avhenger av faktorer som hvem som utførte handlingen, hvilken nasjonalitet de hadde, hvordan de var organisert og om de ble påvirket av eller tok direkte ordre fra en ekstern part. For å bruke et hjemlig eksempel, det var aldri noen tvil om at Anders Behring Breviks handlinger utelukkende var kriminelle, selv om han selv anså seg å være i krig med staten Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis angrepet i Paris ble planlagt og utført av fremmedgjorte frustrerte unge menn fra Paris’ forsteder, menn som kanskje var inspirert av organisasjoner som IS og al-Qaida, men uten deres direkte påvirkning eller støtte, da vil angrepet utvilsomt være en ren kriminell handling. De skyldige må pågripes, dømmes og straffes etter rettsstatens prinsipper. Det er ikke et angrep mot den franske staten, og militære virkemidler vil utelukkende ha en funksjon for å bistå politi og rettsvesen der hvor det er tvingende nødvendig.

Storbritannia var for eksempel alltid nøye med å definere IRA som en ren kriminell organisasjon som utførte kriminelle handlinger. De ønsket aldri å gi IRA status som en militær eller statsliknende gruppering, og dermed på mange måter likeverdig motpart. Storbritannia ønsket å ha alle rettsstatens virkemidler tilgjengelig i forhold til IRA, og de militære virkemidlene var alltid underordnet sivil styring og rettspraksis.

Men, hvis det er Den islamske staten som har planlagt, organisert og gjennomført aksjonen, som har bidratt med ressurser og opplæring, da kan det spørres om angrepet også kan defineres som et væpnet angrep mot staten Frankrike. Hvis dette er tilfelle kan Frankrike svare militært under henvisningen til selvforsvarsretten i FN-pakten artikkel 51. Da USA, med NATOs bistand, angrep Afghanistan i 2001, så skjedde dette under henvisning til nettopp denne retten. Målet for det amerikanske angrepet var al-Qaida, men det ble vurdert som nødvendig å felle Taliban-regimet da det ikke var mulig å angripe al-Qaida uten samtidig å felle Taliban. Angrepet på Afghanistan ble derfor en internasjonal væpnet konflikt mot et folkerettssubjekt, det Taliban-styrte Afghanistan, med den primære hensikt å fjerne Al-Qaida. Det er siden 11. september 2001 bred internasjonal enighet om at en ikke-statlig aktør, som eksempelvis IS, kan gjennomføre angrep av en styrke og et omfang som hjemler militære svar begrunnet i den folkerettslige selvforsvarsretten.

Hvilke konsekvenser vil det ha hvis Frankrike velger å se på dette som et militært angrep? Den rent umiddelbare konsekvensen kan være at når et NATO-land blir angrepet, så kan NATO-paktens artikkel 5 om kollektivt selvforsvar aktiveres. Hvis Frankrike ber om NATOs støtte under henvisning til artikkel 5, så vil NATOs medlemmer være forpliktet til å støtte Frankrike for å bekjempe trusselen.

Artikkel 5 ble aktivert etter al-Qaidas angrep på USA 11. september 2001 og hadde direkte konsekvenser for en rekke NATO-land, inkludert Norge. Nå er det lite som tyder på at dette vil skje, i hvert fall i første omgang. Konsekvensene av å aktivere artikkel 5 er omfattende og politisk krevende. Det er dessuten opp til Frankrike om de ønsker det, og foreløpig er dette ikke tilfellet.

Men, selv om artikkel 5 ikke skulle bli aktivert, så kan angrepet i Paris være en folkerettslig hjemmel for en betydelig opptrapping av operasjonene i Syria og Irak, inkludert bruk av bakkestyrker. Selvforsvar kan gis en begrensende eller utvidet tolkning, men det er relativt bred enighet om at retten til selvforsvar gjelder inntil videre enn så lenge trusselen som lå bak det opprinnelige angrepet fremdeles eksisterer i form av intensjon, vilje og evne til flere angrep.

Det er liten tvil om at IS tilfredsstiller dette kriteriet. Selvforsvarsretten er også for alle praktiske formål den eneste legale muligheten til å angripe IS i Syria så lenge det ikke foreligger et FN-mandat i en Sikkerhetsrådsresolusjon eller direkte godkjennelse fra myndighetene i Syria. I et slikt tilfelle vil situasjonen i Syria ikke være ulik Afghanistan i 2001. Utøvelsen av selvforsvarsretten må i alle tilfeller i henhold til folkerettslig sedvanerett fremstå som en nødvendig og proporsjonal reaksjon.

Det er ikke sikkert at det er klokt å definere angrepet på Paris som et militært angrep på Frankrike eller å angripe IS med bakkestyrker under henvisning til selvforsvarsretten. Det som imidlertid er klart er at det svar angrepet eventuelt avstedkommer må være begrunnet i kunnskap om og grundig analyse av hvem som angrep, hvordan de var organisert og om og hvordan eksterne aktører bidro til gjennomføringen.

Så får det være en politisk vurdering av hvilke reaksjoner man velger, men angrepet kan gi folkerettslig ryggdekning for en omfattende opptrapping av operasjonene i Syria og Irak under henvisning til selvforsvarsretten.

Steinar Skaar er major i Luftforsvaret og for tiden PhD-stipendiat ved University of Glasgow (UiG), der han studerer den militære maktanvendelsens effekt i konflikten i Afghanistan. Han har master fra UiG.