Er Postmann Pat-filmen for nifs for målgruppa?

Fikk Ronan Keatings sangstemme.

(Filtermagasin.no): Når Postmann Pat går til filmen denne sommeren kan han selvsagt ikke nøye seg med å levere ut posten.

Nei, her skal det selvrealiseres, i Pats tilfelle ved at han melder seg på en Idol-aktig talentkonkurranse, og imponerer stort foran et dommerpanel ledet av Simon Cowbell.

Bortsett fra at det ikke er Pats stemme som imponerer.

I «Postman Pat: The Movie», som hadde britisk premiere sist søndag, er det nemlig skuespiller Stephen Mangan som har pratestemmen til Pat, mens Ronan Keating står for sangbitene.

Selv om Stephen Mangan kan synge. Og selv om stemmen til Keating er helt annerledes.

Skumle roboter Resultatet er mildt sagt distraherende, noe filmkritiker Mark Kermode trakk frem i en nylig episode av radioprogrammet Kermode & Mayo.

Kollega Simon Mayo lurer fælt på hva filmskaperne kan ha tenkt, hvorpå Kermode svarer:

- Det de tenkte var at «vi vil ha Ronan Keating på rulleteksten».

Problemene stopper imidlertid ikke der for den 3D-animerte utgaven av det som ellers har vært en av de store klassikerne innen dukkeanimasjon for barn.

Mens Pat lever kjendislivet, erstattes han av robotversjoner av seg selv - en Philip K. Dick-aktig problemstilling som muligens kan være litt tung å takle for de yngste.

Ifølge Kermode gjør dette, og Pats dobbelstemme, at filmen kan fortone seg som temmelig nifs.

- Selv om det er veldig lite i filmen som vil appellere til dem over seks eller sju er det nok av ting i den som kan skremme vettet av dem under fem. «Der er fru Goggins, hun er trivelig... ÆÆÆH, Pat-bot!»

Løpsk tog med panikkfløyte Dette tilsynelatende svært så dystre kapittelet innen barnefilmhistorien, døpt «Postmann Pat blir kjendis» her til lands, er på vei mot norske kinoer i august.

Men hvor skadelig vil filmen være for den oppvoksende slekt? Kan det hende Kermode undervurderer hvor vant målgruppa allerede er til skumle hendelser i Pats liv?

Ta for eksempel episoden med det løpske toget fra 2005.

Her trykker presten i serien på knapper han ikke skal trykke på, noe som setter toget i gang mens føreren drikker te inne på togstasjonen.

Ombord er Pats sønn og katt, nå fanget på en dundrende metallmonstrositet som tordner bortover skinnene med en fløyte som hviner i panikk, som om toget på et eller annet vis har fått et innblikk i universets mørkeste hemmeligheter og nå har mistet forstanden.

På flere tidspunkter truer toget også med å kappe uheldige sauer i to.

Filter har sett episoden, og kan bekrefte at den tross alt har en lykkelig slutt, der presten (og seeren) innrømmer å ha lært en verdifull lekse om å ikke trykke på knapper som ikke skal trykkes på.