Er privatskolene private?

I skoledebatten før kommunevalget ble de såkalte private skolene stadig trukket inn, fra venstresiden som den store trusselen mot den norske enhetsskolen, fra sentrum som en garanti for at foreldrenes rettigheter til å velge utdanning for sine barn blir opprettholdt, fra høyresiden som en garanti for et mangfoldig skolesamfunn og fritt skolevalg.

Før sommeren ble det oversendt to dokument 8-forslag til Stortinget, ett fra Arbeiderpartiet som i praksis vil forsterke myndighetenes mulighet til å avslå godkjennelse av nye privatskoler dersom privatskolen kan føre til en forringelse av det offentlige tilbudet, ett fra Fremskrittspartiet, som vil likestille private og offentlige skoler. Frp's forslag legger opp til at de private skolene skal få tilskudd lik kostnaden i offentlig skole, både når det gjelder vanlige driftsutgifter og kapitalutgifter, mens de private skolene i dag reelt sett ikke får mer enn 65% utgiftsdekning. Dessuten skal godkjenning ifølge forslaget ikke knyttes til noe spesifikt formål, det skal være tilstrekkelig at skolene driver en undervisning som er tilsvarende den som drives i offentlige skoler. Dette er situasjonen for privatskolene i Sverige og Nederland i dag.

Privatskolemarkedet i Norge er imidlertid komplekst. Private i egentlig forstand er vel bare private videregående skoler med voksne elever, slik som for eksempel Bjørknes og privatgymnasene. Disse trenger ingen godkjennelse av staten og driver kommersielt som andre næringslivsbedrifter.

Det er på grunnskoleområdet, og da særlig på barnetrinnet, at den politiske striden har vært sterkest. Det er her dragkampen om den norske enhetsskolen utkjempes.

På barnetrinnet finnes det tre typer private grunnskoler: kristne friskoler (40%), montessoriskoler (7%) og steinerskoler (53% av elevene). Totalt sett har disse innbyrdes svært ulike skoletypene ca.1,4% av det totale elevtallet i denne aldersgruppen. Ingen av disse skolene driver med sikte på profitt. Kommersialitet ligger dem meget fjernt. Det er da heller ikke tillatt ifølge privatskoleloven å trekke midler ut av skoledriften, dvs. å dele ut noen form for utbytte. Egenandelene ved de kristne friskolene og steinerskolene er lave. Begge skoletyper har som målsetting at lav betalingsevne ikke skal være til hinder for å bli elev ved skolen. De kristne friskolenes egenandeler varierer fra 0 til 4000- 5000 pr. barn pr. år. Steinerskolene har riktignok retningsgivende satser varierende fra 8000- 12000 kr pr. elev pr. år, men et sinnrikt system av søskenmoderasjon og friplasser bringer den gjennomsnittlige egenandel ned til 5000- 7000 kr.

Begge skoleslag er i virkeligheten blottet for elitære trekk eller klasseutvelgelse på bakgrunn av økonomiske ressurser eller sosial status. Upersonlige kriterier som søknadsdato brukes som prioriteringskriterium ved oversøking. Ved montessoriskolene er egenandelene noe høyere, gjerne rundt 20000 kr pr. år, men dette dekker også skolefritidsordningen.

Private grunnskoler kan derfor ikke sammenlignes med annen privatisering i kommunesektoren. Å sette ut skoledrift på anbud til private er helt uaktuelt. Uttrykket «privat» er derfor misvisende. Skolene burde heller vært betegnet frittstående skoler. Private grunnskoler i Norge kan best sammenlignes med frivillige organisasjoner som arbeider i offentlig sektor, slik som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp m.v. Disse organisasjonene finansieres dels ved statsstøtte, dels gjennom kontingenter og innsamlede midler. Det er vel ingen politiker som mener at disse utgjør noen trussel mot offentlige institusjoner innenfor helse, redningstjeneste og sosialomsorg. Begrepet «tredje sektor» er lansert i denne sammenheng, og det vil være riktig å si at de private grunnskolene arbeider innenfor tredje sektor. De utfører en samfunnstjeneste som folk ikke bare ønsker, men som mange foreldre anser som en selvfølgelig del av velferdssamfunnet. Retten til å velge utdanning for sine barn er da også nedfelt i FN-konvensjoner og i europarådskonvensjoner, og disse er nå bygd inn i norsk lov.

Når norske foreldre ønsker steinerpedagogikk eller montessoripedagogikk for sine barn, og det offentlige ikke kan tilby det, så overlater det offentlige dette til de organisasjoner som er kompetente på dette feltet, nemlig steinerskoler og montessoriskoler. Slik vil også foreldre som ønsker en bestemt livssynsorientering for sine barn, eller en bestemt religionsopplæring, søke å opprette kristne eller muslimske friskoler, siden det offentlige ikke kan tilby en opplæring som er gjennomsyret av akkurat dette livssynet. Det er en tendens til å nedvurdere den betydning enkelte grupper tillegger et bestemt livssyn, en bestemt moral som rettesnor i livet. Hele den moderne vestlige verden preges av normoppløsning, moralens forfall. På den ene side burde derfor samfunnet takknemlig støtte opp om skoleinitiativer der moral og religion gjenreises slik som i de fleste kristne friskoler. På den annen side vil det offentlige rygge tilbake der religionen får en for dominerende plass og gir rom for den religiøse fundamentalismens farer: fanatisme, fordømmelse og dogmatikk. Det er mulig at innføringen av L97 og det nye kristendomsfaget har ført til opprettelse av flere nye kristne friskoler. Det er synd, for ingen vil ta skade av å gjennomgå innholdet i kristendomsfaget, heller ikke humanetikere. Men det er forbi med den tiden da staten kunne tvinge dette på religiøst bevisste mennesker.

Tilsvarende vil foreldre som får ordre om å la barna sine bli opplært etter samisk læreplan, og som ikke ønsker det, forsøke å opprette «privatskole», slik det har skjedd i Tana. Det er synd, for den samiske læreplanen er riktig interessant, og det vil jo utvilsomt være fordelaktig for landet hvis flere nordmenn lærte seg samisk. Ingen barn vil ta skade av det, tvert imot, det vil sannsynligvis være dem til stor glede og hjelp resten av livet. Men hva slags tankegang ligger til grunn for at foreldrene ikke har lov til å velge den læreplan de ønsker for sine barn?

Flere steder i landet er nedleggelse av grendeskoler i livskraftige lokalsamfunn i gang. Politikere kan nok mene at dette bare innebærer en økonomisk-strukturell forbedring. Foreldrene vet noe annet: Bygdas sjel blir sønderrevet, for skolen er sentrum i lokalsamfunnet og holder hele bygdekulturen sammen. Derfor kjemper de med alle midler for skolen sin, og oppretter gjerne en «privatskole» hvis det er mulig. Slike kamper som bokstavelig talt går på liv og død, utkjempes i dag bl.a. på Osterøy, i Sveio, i Skiens-området, i Aust-Agder. 500 gjenværende grendeskoler gjenstår som potensielle sosiale kruttønner. At opprettelse av private skoler skulle føre til nedleggelse av grendeskoler, som media i våres forledet det norske folk til å tro, har vel ennå ikke skjedd. Det er den ensporede økonomismetankegangen som nedlegger grendeskoler i hurtigtogsfart her til lands, 10- 20 i året. Grendeskolen på Ørsnes i Vågan kommune i Nordland ville i alle tilfelle blitt nedlagt i løpet av et års tid. Opprettelsen av den private kristne skolen førte bare til at det ble desto gunstigere økonomisk å legge den ned med en gang. Kommunen fikk et trekk i rammetilskuddet pga. elevene i den private grunnskolen. Men reduksjonen i antall klasser i den offentlige skolen førte til en økonomisk innsparing som var mye større enn dette trekket. Statsråd Lilletun har dessuten lovt å vente med å iverksette trekket i rammetilskuddet i en overgangstid på et par år. Dermed fikk lokalpolitikerne både i pose og sekk: Dobbelt økonomisk gevinst og belastningen fra lokalsamfunnets protester mot nedleggelsen skjøvet over på statsråden som hadde godkjent den kristne friskolen.

Elevtallet i private grunnskoler har reelt økt med ca. 2500 elever eller ca. 45% på 90-tallet. Denne fremveksten henger utvilsomt sammen med grunnleggende endringer i det norske samfunnet. Folks bevissthet om utdanningens betydning og viktigheten av hvordan den foregår, øker. I et slikt perspektiv vil venstrepolitikernes forsøk på å sette lokk på fremveksten av private grunnskoler bare øke de sosiale spenningene i samfunnet. Den økende kulturelle pluralismen fører til at utdanningspluralismen i Norge vil bli en stadig mer merkbar realitet. En privatskolepolitikk som ikke tar hensyn til dette, kan bare forskyve problemer, ikke løse dem.