JUBILANT: Det norske samlaget gjør ingen hemmelighet av at en av deres mest populære forfattere rundr 60 år. Foto: HENNING LILLEGÅRD/DAGBLADET.
JUBILANT: Det norske samlaget gjør ingen hemmelighet av at en av deres mest populære forfattere rundr 60 år. Foto: HENNING LILLEGÅRD/DAGBLADET.Vis mer

Er Ragnar Hovland Norges Haruki Murakami?

Et nynorsk-ikon runder 60.

Er Ragnar Hovland det nærmeste norsk litteratur kommer Haruki Murakami? Det fins noen påfallende likheter. For eksempel er omslaget til Hovlands gjennombruddsbok «Vegen smal og porten vid» fra 1981 prydet med en åtte flygende sauer.

Det skjedde året før Murakami utga «Den store sauejakta». Jeg mener ikke å antyde at Murakami hadde lest Hovland, men enkelte ganger er tilfeldigheter alt annet enn tilfeldige. For eksempel innholdt Hovlands bok en novelle med Beatles-tittelen «Eight Days a Week». Seks år seinere kom Murakami med en hel roman som het «Norwegian Wood».

Det handler selvsagt om felles innflytelse på jevngamle diktere. Begge er påvirket av en viss type angloamerikansk kultur; forfattere som Richard Brautigan, Kurt Vonnegut Jr. og Raymond Chandler, dessuten musikk i lange baner, spesielt pop- og rockmusikk fra 1960-tallet.

Både Hovland og Murakami skildrer verden som et lettere absurd sted å oppholde seg, og de har et lekent og lattermildt forhold til skriving.

Egentlig trodde jeg Hovland hadde rundet 60 år for lengst. Allerede ved juletider sendte forlaget ut en egen Hovland-kalender, og fredag skal han feires i Logen i Bergen. Men først 14. april, den første sommerdagen, er han født. I denne uka kommer boka «Ler dei no, så har eg vunne» av Halvor Folgerø og Finn Tokvam, som inneholder intervjuer med jubilanten over et par hundre sider.

I likhet med artikler og essays av Hovland, får disse samtalene meg ustanselig til å nikke gjenkjennende. Jeg har forbløffende mange av de samme referansene, fra Donald Duck og Dylan Thomas til Tor Åge Bringsværd og Mark Twain. Vi har vokst opp på vidt forskjellige steder, men lest samme bøker, lyttet til samme musikk og sett de samme filmene. Er det tidsånd det heter?

Da Hovland fikk Brageprisen i 1992 for «Ein motorsykkel i natta», flirte jeg da Petter Nome spurte om det var noen han ville takke. I stedet for å nevne far, mor, barna og bikkja, rettet Hovland en takk til filmskaperne Francis Ford Coppola og Nicholas Ray. Nome var forvirret, men lot showet gå videre.

Vi som hadde lest boka, skjønte at Hovland hadde sett filmene «Rumble Fish» og «Rotløs ungdom». Som sagt, felles referanser, som Hovland i rundt 50 bøker mesterlig har forvandlet til en viss type humor.

Ville Den norske bokklubben i dag lansert en novellesamling av en ukjent nynorskforfatter som hovedbok? Det skjedde faktisk i mai 1981, med Ragnar Hovlands «Vegen smal, og porten vid». Hovland forteller at dette førte til at «eg kunne etablere meg som forfattar». Takk for det, bokklubben. I portrettboka snakker han ellers om alt og ingenting, blant annet om begrepet «underfundig», som ofte blir knyttet til Hovland. Det kommer de ingen vei med, heller ikke i en samtale med mannen Hovland kaller «Mister Underfundig», selveste Einar Økland.

En nøkkel både til underfundighet og til den herlige romanen «Sveve over vatna» (1982) fins kanskje i en historie fra «Vegen smal...», den som heter «Dei siste beat-poetane i Midthordland». Stikkordet er selvironi. Og sauer. Og noe mer, som kanskje ligger i en replikk fra presentasjonen i Bokspeilet fra 1981: «Eg vil gjerne vere på parti med lesaren. Men han skal ikkje kjenne seg for trygg på kvar vi hamnar.»