Er rettsmedisinsk sakkyndige en uskolert bande? En uskolert bande?

Den sakkyndige skal veilede retten og svare på de spørsmål som stilles og aldri ta standpunkt til skyldspørsmålet, slik man nå ser eksempler på blant privat engasjerte sakkyndige, skriver Olav Haugen.

I DEN SISTE tiden har det kommet sterke anklager mot medisinsk sakkyndige om udugelighet og uviten-skapelige holdninger. Kritikken er basert på noen helt spesielle straffesaker, der de tiltalte er blitt frifunnet etter å ha sonet langvarige fengselsstraffer eller der krav om gjenopptagelse av saken ikke har ført frem. Professor Per Brandtzæg hevder, med kjennskap til en av sakene, at rettsmedisinere «tillater seg å synse og trekker konklusjoner det ofte ikke er belegg for». Dette er sterk kost fra en vitenskapsmann som selv krever solid dokumentasjon og 95 prosent sikkerhet for at en påstand skal kunne godtas. Det er en ytring som er egnet til å diskreditere alle som er aktive innen det rettsmedisinske fagområde og så tvil om deres kompetanse. Det spesielle i disse sakene er også at «folk flest», anført av fremtredende kulturarbeidere synes å dele denne oppfatningen. På en uforklarlig måte synes legmannsvurdering av bevismidler å ha blitt en folkesport som er åpen for alle, selv i kompliserte spørsmål og der en må anta at de fleste bare har et overflatisk innblikk i sakens fakta, slik dette gjerne formidles via media.

MEDISIN ER ingen eksakt vitenskap på linje med matematikk der bare ett svar kan være riktig. Ny kunnskap etableres stadig og det som var «sant» for noen år siden står ikke like fjellstøtt lenger. Derfor må sak-kyndige være a jour med utviklingen innen sine fagområder. Likevel er det ingen grunn til å tro at dagens metoder vil overleve kritisk vurdering om nye 50 år! Det vil i endel tilfeller være elementer av skjønn og grader av sannsynlighet som ikke lar seg uttrykke eksakt i prosenter. Det som derimot er vesentlig, er at selv om den sakkyndige har brukt sitt « beste skjønn», kan det være tvil. Denne tvilen må i så fall komme frem i retten. Medisinske erklæringer er vanligvis bare ett av flere bevismidler og må ses i sammenheng med sakens øvrige fakta. Der har den sakkyndige som regel ikke full innsikt. Det er rettens oppgave å vurdere alle bevis. Retten kan dessuten velge å se bort fra eller tone ned betydningen av en rettsmedisinsk erklæring, særlig om de sakkyndige måtte være uenige. Den sakkyndige skal veilede retten og svare på de spørsmål som stilles og aldri ta standpunkt til skyldspørsmålet, slik man nå ser eksempler på blant privat engasjerte sakkyndige. I det øyeblikk en rettsoppnevnt sakkyndig tar standpunkt til skyldspørsmålet, har han begått en kardinalfeil og gjort seg ugild.

DET ER INGEN klare regler for hvem som kan oppnevnes som medisinsk sakkyndig, bare man ikke er behandlende lege for den tiltalte eller inhabil av andre grunner. I praksis vil det bli oppnevnt èn spesialist innen det relevante fagområdet, basert på villighet. Den sakkyndige får et spesifisert mandat som skal besvares. Det må også forutsettes at den som mottar et oppdrag mener seg kompetent til å gjennomføre det. Hovedregelen er at det oppnevnes en sakkyndig, med unntak av rettspsykiatrisk vurderinger der det er to. Det kan være grunn til å vurdere om man ikke burde gå tilbake til «gammel ordning» og åpne for to sakkyndige i flere saker. Dessuten burde man oftere kreve at sakkyndige utarbeidet separate uttalelser som sikrer deres uavhengighet og gjør at eventuelle nyanser ville komme bedre til syne.Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har de siste to år tilbudt kurs for sakkyndige med tanke på slike oppdrag. Ved siden av faglige kvalifikasjoner, må man også lære hvordan erklæringer bør utformes for å tilfredsstille visse formelle krav. Å fremstille og forklare en komplisert sak på norsk på en forståelig måte for legfolk kan være en utfordring og må læres. Kommisjonen vil også utarbeide oversikter over spesialister fra ulike fagområder og som har gjennomgått kurs i regi av DRK, slik at påtalemyndigheten og domstolene også kan velge mellom flere mulige kandidater.

DET SOM SYNES å være ukjent for mange, er at alle medisinske sakkyndig-erklæringer i straffesaker skal sendes i kopi til kommisjonen, som har plikt til å gjennomgå disse. I tilfelle det er vesentlige mangler ved dem, kan DRK gi pålegg om tilleggsrapport. Påtalemyndigheten eller domstolen får gjenpart av bemerkningene. Det kan være grunn til å minne om at DRK i «Bjugn-saken» advarte mot å trekke for bombastiske slutninger. Det ble pekt på at de sakkyndige var uenige om sine funn i mange av tilfellene, hvilket tydet på at deres kriterier var lite spesifikke og lite sensitive, og at ny medisinsk erkjennelse ikke var tilstrekkelig vektlagt.Kontroll av sakkyndiges arbeid er nødvendig. Det gjelder både for de som er rettsoppnevnt og for privat engasjerte sakkyndige som er helt utenfor enhver kontroll etter gjeldende regler. Etter lang erfaring i DRK vil jeg hevde at selv om mange rettsmedisinske erklæringer holder god standard og ikke gir grunnlag for bemerkninger, er det likevel et klart forbedringspotensiale. DRK har lenge vært klar over at flere sakkyndige ikke etterlever innsendelsesplikten og har forsøkt å få Riksadvokatens aksept for at påtalemyndigheten får plikt til å sørge for en kvalitetskontroll, helst i god tid før hovedforhandling i retten.

ALVORET I den manglende kontroll med rettsmedisinske erklæringer kan illustreres som følger: I perioden 2004-05 ble det anmeldt i alt 1493 tilfeller av seksuell omgang med barn. I samme periode mottok DRK 198 medisinske erklæringer der det var mistanke om overgrep, 13 prosent av alle anmeldelser. Vi vet ikke sikkert hvor mange saker som kom for retten, men det er liten tvil om at mange erklæringer har vært fremlagt i retten uten noen form for kvalitetskontroll. Dessuten: 91 rapporterer (48 prosent) kom fra Trondheim, Oslo og Bergen, mens bare 14 (7 prosent) var fra de tre nordligste fylkene. Fra Rogaland var det èn enkelt rapport og fra Aust-Agder ingen! Det betyr at både sakkyndige og påtalemyndigheten har høyst ulik praksis på området og at det på dette punktet ikke hersker rettslikhet i landet.Det vil fortsatt være en viktig oppgave for Den rettsmedisinske kommisjon å bidra til å høyne kvaliteten i alle medisinske erklæringer i straffesaker . For at dette skal kunne bli konsekvent gjennomført, er det nødvendig at innsendelsesplikten blir innskjerpet, at påtalemyndigheten får innsendelsesplikt og at domstolene ikke godtar erklæringer uten kvalitetssikring, enten de kommer fra rettsoppnevnte eller privat engasjerte sakkyndige. Forsvarere burde også se det som viktig for deres klienter at kvaliteten i medisinske erklæringer holder best mulig standard.