Hvordan har det blitt slik at voksne begraver seg i selvbiografiske oppvekstskildringer og jamring over middeklasselivets meningsløshet, mens yngre lesere konsentrerer seg om verdenssamfunnets største utfordringer?

Mangler i norsk skjønnlitteratur har vært diskutert på flere fronter de siste ukene. Først her i avisa, i et eget bokmagasin der vi spurte hva skjønnlitteraturen har å bidra med når vi skal forstå flyktningkrisa.

Et viktig tema på litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke, men det er nesten merkelig fraværende i norsk fiksjonslitteratur, hvor brennbart det enn er.

Det samme gjelder klimakrisa. I et stort oppslag i forrige uke spurte Morgenbladet hvorfor den ikke har en mer sentral plass i norsk samtidslitteratur. En debatt på litteraturfestivalen tok det et hakk lenger, og spurte hvor det er blitt av engasjementet i samtidslitteraturen. Er ikke forfatterne interessert i politikk lenger? Hvor blir det av den store 22. juli-romanen?

Å etterlyse bøker om bestemt tematikk kan være risikabelt. Som kritiker Arne Borge påpekte i debatten, får vi sjelden det vi ber om. Men kanskje trenger vi ingen etterlysning, for alt dette engasjementet finnes allerede i rikt monn i norsk samtidslitteratur. Bare ikke der vi har lett etter det.