Statsminister Erna Solberg (t.v.) og finansminister Siv Jensen (Frp) vil ikke ha klimapolitikk som virker, skriver artikkelforfatteren.



Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg (t.v.) og finansminister Siv Jensen (Frp) vil ikke ha klimapolitikk som virker, skriver artikkelforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Debatt: Statsbudsjettet og grønt skatteskite

Er støtte til el-sykler neste ledd i regjeringens klimapolitikk?

De utgiftsglade politikerne i Høyre og Frp fortsetter å velge ineffektiv og dyr klimapolitikk.

Meninger

Etter en lang og dramatisk oppkjøring, er det endelig klart for forhandlinger om neste års statsbudsjett. Det største stridstemaet vil bli det grønne skatteskiftet, og i hvor stor grad regjeringen er villig til å holde sin lovnad om å vedta et budsjett som gir «betydelige kutt i utslipp». Men mest av alt er forhandlingene en strid om virkemidler, ettersom utslippene uansett må kuttes.

Andreas Økland, Unge Venstre
Andreas Økland, Unge Venstre Vis mer

For i løpet av de to siste årene har Norge forpliktet seg til å kutte utslippene med rundt 40 % innen 2030, først i samarbeid med EU, og så i Paris-avtalen.

Nå er ikke lenger den reelle uenigheten i norsk politikk hvor mye vi skal kutte, men hvordan og hvor raskt. Selv klimaministeren utelukker at vi vil kunne basere oss på å kjøpe oss ut av forpliktelsene.

Dessverre har regjeringen avlyst virkningsfulle og kostnadseffektive virkemidler i et forrykende tempo. Det mest treffsikre og kostnadseffektive tiltaket i ikke-kvotepliktig sektor, å innføre en gjennomgående CO2-avgift, er blankt avvist.

Veibruksavgiften for bensin og diesel har de gått med på å øke med henholdsvis 15 øre og 35 øre, en økning som ikke er nærheten av god nok for å nå målene vi har forpliktet oss til, men der er det altså stopp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skal regjeringen fortsette med denne steile motstandene mot å bruke avgifter for å holde våre snart også EØS-avtalefestede forpliktelser, må en kunne spørre seg hvilke virkemidler regjeringspartiene Høyre og Frp faktisk vil ta i bruk, for noe må de gjøre.

En mulig tanke er at de vil la seg inspirere av støtteordningen for el-sykler det rødgrønne byrådet har forsøkt i Oslo. I følge Transportøkonomisk Institutt er kostnaden ved denne ordningen per tonn CO2-utslipp den kutter et sted mellom fem og åtte tusen kroner, en ineffektivitet som burde passe regjeringen godt.

Fem tusen kroner per tonn CO2 er til sammenligning ti ganger så mye som den gjennomgående CO2-avgiften Venstre foreslår i sitt alternative budsjett.

I tillegg må subsidier, som ordningen for el-sykler, finansieres av skatteinntekter, mens avgifter på forurensing kan finansiere kutt i de samme skattene. Slik fører klimapolitikk basert på subsidier til et høyere samlet skattetrykk enn en politikk basert på avgifter. Det burde være noe å tenke på, også for de utgiftsglade politikerne i Høyre og Frp.

Skulle el-sykler likevel ikke ende opp som en av de teknologiene regjeringen ønsker å subsidiere, vil de samme prinsippene uansett gjelde, nærmest uansett hva de velger å satse på.

Subsidierer er kanskje ikke upopulære, men er som regel dyre og ineffektive, i hvert fall så lenge det ikke er snakk om nettverkseksternaliteter, og resulterer alt i alt i et høyere samlet skattetrykk.

Det er kanskje til å leve med for en regjering som tenker mest på neste meningsmåling, men burde ikke være det for en borgerlig regjering som både ønsker å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser på en økonomisk ansvarlig måte.