Er studenter annenrangs?

TIL REKTORVALGET ved Universitetet i Oslo stiller flere kandidater med vidsynte visjoner for forskningen. Det ville imidlertid vært en stor fordel om alle kandidatene også kastet et kritisk blikk på studentundervisningen, et felt som altfor sjelden har vært på timeplanen i rektorvalgkampen. Før kampslutt 29. september synes det derfor nødvendig å påpeke hvilken slående asymmetri enkelte av rektorkandidatene ønsker mellom student og vitenskapelig ansatt ved UiO. Et klart eksempel på denne asymmetrien er å finne i kronikken «Universitetene og samfunnet» (Dagbladet 13. september) av professor Lars Walløe og hans prorektorkandidat Frøydis Hertzberg.Walløe & Hertzberg har så absolutt et tiltalende syn på vitenskaplige ansattes arbeidsvilkår: De skal ikke påtvinges problemstillinger utenfra, men heller dyrke egen nysgjerrighet og således få anledning til å styre forskningsprosessen etter premisser definert av fagmiljøet og dem selv. Skal de først ta del i oppdragsforskning er forutsetingen at «de tenner på oppgavene». Videre skal undervisningstiden kunne disponeres slik at den ikke står i veien for forskningstiden. Jeg kunne neppe vært mer enig.Men hva med studentene? I følge Walløe & Hertzberg «verdsetter» studentene «endringen som har skjedd i retning av mer aktiviserende undervisnings- og læringsformer og bedre oppfølging», av noen også omtalt som Kvalitetsreformen. Mitt svar, som student, er at denne generaliserende utlegningen unndrar det potensielt negative i en slik form for undervisning. Kvalitetsreformen kan motsatt sies å vektlegge overdreven rapportering, tvungent fremmøte, få fordypningsmuligheter, fastsatte pensumlister og dikterte studiemål. Eller sagt mer generelt: En streng standardisering i påfallende kontrast til betoningen av forskernes frihet.

UTDANNING OG FORSKNING går ikke ut på det samme. Kritisk tilegnelse av kunnskap er likevel noe felles; forskjellen er først og fremst forutsetingene for å nå dette målet. Tre spørsmål melder seg etter å ha lest Walløe & Hertzbergs kronikk: Er likevel praksisene så ulike at de rettferdiggjør den asymmetrien det ivres for? Hvorfor skal ingen av vilkårene som tilfaller vitenskaplige ansatte gjelde for studenter, ikke engang enkelte grupper av studenter? Og: noe må og måtte unektelig gjøres for at flere skal gjennomføre studiene. Men er det umulig å foreslå endringer utover Kvalitesreformen? Foruten å kalle meningsmotstandere for romantikere (Universitas nr. 20) er Walløe & Hertzberg foreløpig svar skyldig.