Er suksessboka hennes sakprosa?

Bøkene som endret Norge. 16: «Bokhandleren i Kabul».

Bok nr. 16: Åsne Seierstad «Bokhandleren i Kabul» Cappelen 2002.

• Les også: www.dagbladet.no/sakprosa

• Send inn din egen sakprosa-liste til sakprosa@dagbladet.no

Da bokhandleren plutselig landet på Gardermoen i september 2003, skapte han norsk idéhistorie. For første gang i norsk skrivings historie om Afrika, Asia og Latin-Amerika […], opponerte fortellingenes objekt mot fortolkningen av dem. En kan si: «Den innfødte slo tilbake.»

Dette skrev historikeren Terje Tvedt i Dagbladet i desember 2005. Når den nevnte idéhistorien skal skrives, bør også den krenkede bokhandleren Shah Muhammad Rais’ litterære forsøk på å slå tilbake mot Seierstad tas med.

I hans bok «Det var en gang en bokhandler i Kabul» fra 2006, lykkes en norsk trollkonge i å gi Rais oppreisning. Men utenfor bokas permer seirer Seierstad, der hun etter å ha betalt en avlat til Afghanistan med flagrende, nordisk hår rir videre mot nye dokumentarlitterære salgstriumfer.

«Bokhandleren i Kabul» ble utgitt i 2002 av den dengang 33-årige forfatteren og krigsjournalisten Åsne Seierstad. Hun hadde reist til Afghanistan kort etter det allierte angrepet på Taliban-regimet som fulgte i kjølvannet av 11. september året før.

Boka, som er basert på hennes fire måneder lange opphold som gjest hos en middelklassefamilie i Kabul, innbrakte henne Bokhandlerprisen samme år, og har plassert henne blant Norges mestselgende forfattere gjennom tidene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLO TILBAKE: Bokhandler Shah Muhammad Rais slo tilbake mot Seierstad med boka «Det var en gang en bokhandler i Kabul», der en norsk trollkonge gir ham oppreisning. «Men utenfor bokas permer seirer Seierstad, der hun         etter å ha betalt en avlat til Afghanistan med flagrende, nordisk hår rir videre mot nye dokumentarlitterære salgstriumfer,» skriver Johan Tønnesson. Foto: ALEKSANDER NORDAHL
SLO TILBAKE: Bokhandler Shah Muhammad Rais slo tilbake mot Seierstad med boka «Det var en gang en bokhandler i Kabul», der en norsk trollkonge gir ham oppreisning. «Men utenfor bokas permer seirer Seierstad, der hun etter å ha betalt en avlat til Afghanistan med flagrende, nordisk hår rir videre mot nye dokumentarlitterære salgstriumfer,» skriver Johan Tønnesson. Foto: ALEKSANDER NORDAHL Vis mer

Ett år etter utgivelsen fikk Rais lese den engelskspråklige utgaven, og han ble sjokkert. Bokhandleren («Sultan Khan» i boka) mente at Seierstad for med løgn og ødela tilværelsen for ham selv og hans familie.

En lang, offentlig prosess med forberedelse til rettssak, strid om advokatsalær og innreisetillatelse samt diplomatisk innsats fra Seierstad og hennes norske familie, endte med at Seierstad ga et betydeligbeløp til kulturformål i Afghanistan, mens Rais altså svarte med sin bok.

Førsteopplaget av den er i dag ikke utsolgt, mens Seierstads bok har fortsatt å selge verden over. Ikke rart, for der hennes bok er fengende skrevet og komponert, er Rais’ bok mer en lett hjelpeløs debut.

«Bokhandleren i Kabul» er en viktig bok i etterkrigstidas prosahistorie ved sin eventyrlige salgssuksess og gjennom all diskusjonen den har utløst. Den har vært rost for innlevelse og dokumentasjon og blitt hardt kritisert for mangelen på det samme.

Den har virket opplysende, og den har befestet fordommer, har det vært hevdet. Både suksessen og debatten har imidlertid vært basert på to brustne kontrakter, som begge plasserer boka i sakprosaens grenseland.

Først kontrakten med leserne: Det naive «Sant eller usant?» er et fullt ut legitimt spørsmål å stille for en leser. Og det er god grunn til å tro at bokas suksess er knyttet til at den oppfattes som sann. Men sann på hvilken måte? Seierstad og forlaget gir boka undertittelen «Et familiedrama». Altså «usant?» Selvsagt er ikke boka noe skuespill, og leseren forblir like klok.

På omslaget av den norske utgaven finnes et fotografi som virker riktig autentisk. Den leseren som ikke hopper over forordet, får ganske klar beskjed om at svaret er «sant»: «Til grunn for det jeg skriver, ligger virkelige historier.»

Men straks vi er i gang med historiene om familien, møter vi den allvitende forteller som med guds øyne og ører har sett og hørt de afghanske familiemedlemmenes innerste tanker som hun nå gjengir i fri, indirekte tale. Uten kildehenvisninger av noen art. Ikke sant?

Etter dagens læreplan skal norske skolebarn tidlig lære å oppgi kilder når de skriver dokumentarisk. Hos Seierstad hviler samsvaret med den historiske virkeligheten bare på den tillit vi har til henne. Den er stor hos mange, men ble noe svekket av uttalelser hun selv har kommet med i debatten:

«Jeg kan ikke få understreket nok at alt i denne boken er sant ut ifra det jeg har sett, og jeg kan stå for hvert eneste avsnitt,» sier hun for eksempel til VG 30.8.2003. Rett nok har det lenge vært på moten å relativisere sannhetsbegrepet. Men å hevde at «det som er sant for meg er ikke sant for deg», holder ikke når det er tale om journalistikk og dokumentarlitteratur.

Leserkontrakten brytes altså, enten teksten oppfattes som fiksjon eller fakta. Som faktabok er sannhetsgehalten diskutabel. Hva så med sannheten hvis vi velger å lese boka som en roman?

I masteroppgaven «Jakten på den sanne fiksjonen» (2007) hevder litteraturviteren Kirsten Bøe at Seierstad gjør hovedpersonen til altfor mye av en pappfigur til at han blir troverdig og sann etter vanlige skjønnlitterære kriterier. I sin oppgave gir hun flere gode argumenter til den som vil hevde at Seierstad ikke har skapt noen sann fiksjon.

Men Bøe tar også for seg det vi kunne kalle kontrakten med de innfødte, og hun sammenlikner Seierstads forhold til familien Khan/Rais med Truman Capotes etisk tvilsomme forhold til sine dødsdømte hovedpersoner i «In Cold Blood». I forordet skriver Seierstad om familien: «Dersom det var noe de ikke ville jeg skulle skrive om, sa de ifra. Likevel har jeg valgt å anonymisere familien Khan og de andre personene jeg gjengir. Ingen ba meg om det, men jeg følte det var riktig.»

Rais kommenterer: «Hvor hensynsfullt har ikke Åsne Seierstad bedyret at hun har endret Bokhandlerens navn for at ingen skal kjenne ham igjen! Så barnslig hun er, tenkte jeg,» hvorpå han gir en mengde eksempler på opplysninger fra boka som bare kan knyttes til én blant Kabuls tre bokhandlere. Og når trollene spør fortelleren i Rais’ bok om hvilken avtale som var inngått mellom ham og Seierstad, svarer han «Overhodet ingen».

Men bokhandleren overbeviser i sin bok om at en uskreven kontrakt mellom gjest og vert er brutt når Seierstad uten reell anonymisering for eksempel beskriver hans mors nakne kropp og sønnens seksuelle fantasier.

«Bokhandleren i Kabul» er en dypt problematisk bok, som ikke slutter å fascinere stadig nye lesere, enten de leser med- eller mothårs. Den reiser spørsmålet om hva sakprosaen er og bør være. Framfor alt viser Seierstad, delvis ufrivillig, fram en kulturkonflikt av interesse langt utover det norske litterære landskapet.

«To say that there is a culture clash here is an understatement,» skrev New York Times’ anmelder (21.12.03). Hans anmeldelse fikk tittelen «The War at Home». Hjemme i Norge har boka utløst små kriger både i offentligheten og i de tusen hjem. Det er en viktig grunn til at den er kommet høyt på juryens liste i Dagbladet.

Johan Tønnesson er professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo