SURROGATI: Utnytter surrogatiforeldre kvinner? Foto: Robert Schlesinger / NTB scanpix
SURROGATI: Utnytter surrogatiforeldre kvinner? Foto: Robert Schlesinger / NTB scanpixVis mer

Er surrogatmødre ofre?

Einar Øverenget diskuterer surrogati på feil premisser.

Meninger

I Magasinets spalte Fritt Ord, filosoferer Einar Øverenget over dilemmaer knyttet til surrogati.

Det er ikke første gang og heller ikke denne gang bidrar hans staus som filosof til annet enn å sementere holdninger som vi kjenner til fra før blandt kategoriske motstandere av surrogati.

Hva er det så ved dette siste utspillet som gjør det påkrevet å ta til motmæle? Det er flere ting og i særdeleshet to.

For det første er dialektikken han bruker for å befeste sitt syn, så selektiv og unyansert at bidraget virker uakademisk og lettvint.

Dessuten røper svaret han gir på flere av sine egne spørsmål en manglende vilje eller evne til å belyse emnet på en måte som skaper innsikt i hvilke dilemmaer vi står overfor når vi skal diskutere surrogati.

Øverenget synser og argumenter ut ifra en premiss om at enhver kvinne som tilbyr sin tjeneste gjør det av økonomisk interesse eller nød. Ved å gjøre kvinnene til økonomiske offre, etablerer man en vinner og taper.

Det er naturligvis formålstjenelig å appelere til samvittighetsperspektivet. Argumentasjonen fremstår som rasjonell men den er uærlig.

De færreste av oss ønsker å utnytte andre mennesker og de få som gjør det, vil vanskelig kunne argumentere legitimt for at man vokser på andres bekostning. Hvis filosofen Øverenget hadde villet, kunne han også ha drøftet tema ut ifra den faktiske premissen at enkelte kvinner gjør dette av egeninteresse som ikke omhandler økonomi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det gjør han ikke, antakelig fordi det ville puttet sand i agendamaskineriet hans. Dette, blandt andre ting svekker nytten av hans bidrag til debatten og reduserer den til alt vi vet fra før.

Når Øverenget i tillegg bruker vesentlig del av dialektikken sin på problemstillinger som «Vi gjør så mye annet galt mot mennesker i fattige land, så dette gjør ikke noe fra eller til» eller « Det er så vanlig å få barn at det nærmest må betraktes som en rettighet» leder tankene mine til Aristoteles som brukte dialektikken til kritisk behandling av allment godtatte oppfatninger.

Øverengets selektive utvalg av problemstillinger kan neppe være særlig representative. I steden virker de polerende på bildet av at ufrivillg barnløse kynisk og iskaldt utnytter kvinner som desperat ønsker å komme seg ut av fattigdom. Ikke særlig bidragsgivende til debatten og det er gjenntatt til det kjedsommelige.

Men det som virkelig for alvor spenner beina under Øverengets fattigslige bidrag til et alvorlig og vanskelig tema, er at han i den samme spalten for noen få uker siden filosoferte under overskriften «Respekterer du et menneske, annerkjenner du også den personens evne til å ta egne valg» Interessant!

Jeg deler oppfatningen av uttalelsen men for Einar Øverenget later det i til at den gjelder kun under visse forutsetninger. Den er med andre ord ikke prinsippiell.

Jeg er klar over at Øverenget i denne spesifikke sammenhengen skriver om rettspleie men jeg ser det som naturlig at han forholder seg prinsippiellt til problemstillingen om ansvar og enkeltmennesket, selv når det ikke omhandler kriminelle.

«Det å respektere et menneske dreier seg i vesentlig grad om å anta at de er tilregnelig og i stand til å ta ansvar for sitt liv- med mindre det motsatte er bevist» refererer Øverenget til som en allmen oppfatning. Jeg er enig men Einar Øverenget annulerer sitt eget utsagn.

Slik han argumenterer i sin motstand mot surrogati, trekker han et økonomisk skille for evne og rett til å ta ansvar for eget liv. Det er interessant og ikke helt uproblematisk. En fattig kvinne i India, skal ikke kunne ta grep for eget liv uten å samtidig å betraktes som et offer. En kvinne i USA skal ikke kunne velge å hjelpe et annet menneske med å oppfylle sitt største ønske uten å karakteriseres som økonomisk profitør.

Hvor ble det av repekten for disse kvinnene og hvor forsvant handlingsrommet for den enkelte til å ta sine valg? Hvor ble det av respekten for at mennesker finner hverandre og realiserer sine interesser uten at den ene eller andre part skal måtte finne seg i å bli degradert til offer, uten evne og rett til å vite sitt eget beste? Det syns jeg er problematisk og verdt en filosofisk runde på tataturet.

Til slutt i ukens bidrag, drøfter Øverenget barnets perspektiv, noe som ikke er uvesentlig. Premisset for filosofen er at barnet er en handelsvare som er kjøpt og betalt. Jeg syns det er et uansvarlig premiss.

Hva mener Øverenget at de barna som er et resultat av surrogati, skal bruke definisjonen at de er en handelsvare til? Skal vi overlate til Einar Øverenget oppgaven å besvare spørsmålene fra barnet om det er solgt og kjøpt?

Jeg tror ikke det. Jeg tror svaret vil bli like lite matnyttig som hans bidrag til debatten om surrogati.

Helt avslutningsvis spør Øverenget om det finnes argumenter i favør av barnet når det gjelder surrogati? Han konkluderer med at han har vanskelig med å se det.

La meg hjelpe filosofen i sin perspektivtørke. Perspektivet i barnets favør er at det ikke ville eksistert hvis ikke surrogati fantes.

Som premiss legger jeg at livet er et gode, især for den som vokser opp i et hjem hvor man er ønsket og elsket.

Livet er en gave og samfunnet etterspør denne gaven, flere barn!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook