VAR GIFT: Ebba Witt Brattström og Horace Engdahl var gift i 25 år. Her på Nobelbanketten i Stockholm i 2012.
Foto: NTB SCANPIX / JESSICA GOW
VAR GIFT: Ebba Witt Brattström og Horace Engdahl var gift i 25 år. Her på Nobelbanketten i Stockholm i 2012. Foto: NTB SCANPIX / JESSICA GOWVis mer

Er Sveriges «herr og fru Kultur» i gang med en offentlig skittentøysvask?

«Vårens store bokduell».

Kommentar

Er Sveriges «herr og fru Kultur» i gang med en offentlig skittentøysvask — i bokform?

Hvis du søker opp Ebba Witt-Brattströms debutroman på Bokus.com, blir du samtidig tipset om den nye boka til eksmannen hennes. «De som har kjøpt denne boka, har ofte også kjøpt 'Den sista grisen' av Horace Engdahl», står det.

Ironisk, kanskje, at Sveriges mest kjente litteraturfeminist ikke kan gi ut en bok uten at bokhandelen skal minne oss på hvem hun har delt seng med. Men i dette tilfellet er det kan hende akkurat slik hun vil ha det.

I Norge er professor Witt-Brattström særlig kjent for å ha trukket Karl Ove Knausgård inn i den langvarige svenske «kulturmann-debatten», ved å hevde at bøkene hans inngår i en tradisjon med «litterær pedofili».

Nå er det en annen kulturmann hun kritiserer i avisspaltene, altså eksmannen Horace Engdahl — tidligere «stendiga sekreterare» for Svenska Akademin. De var gift i 25 år, og har vært kalt Sveriges «herr og fru Kultur», eller «kulturens kongepar».

Inntil de altså skilte lag i 2014, og Witt-Brattström kommenterte skilsmissen slik til Expressen: «Jag säger bara en sak och det är: Äntligen!» (med henvisning til tradisjonen med å rope «Äntligen» idet Svenska Akademins sekretær annonserer vinneren av Nobels litteraturpris).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er begge bokaktuelle. Hun med en punktroman om et ekteskapsbrudd. Han med en samling aforismer, egnet til å provosere feminister. Svenske medier har døpt utgivelsene «vårens stora bokduell».

- Jeg synes dette er noe tull, som viser at kulturjournalistikk ikke har noe nivå lenger, sa Witt-Brattström i et intervju med Klassekampen i går.

Boka hennes er strukturert som en harmdirrende dialog, der «hun» framstår som mest innstilt på forsoning, mens «han» er nedlatende og til og med voldelig. «Du kan ju rådgöra med / dina feministfittor», sier han et sted. Og: «Mannen är överlägsen kvinnan. / Så har det alltid varit / och så kommer det att förbli.»

Til Klassekampen klager Witt-Brattström over at journalister alltid har hatt vansker med å skille verk og virkelighet når det gjelder kvinnelige forfattere. Enhver som har fulgt med i den litterære offentligheten, vet at det gjelder mannlige forfattere like mye. Men Witt-Brattström er en retoriker av rang.

Som når hun blir bedt om å kommentere en spesielt kjønnsgeneraliserende passasje fra eksmannens bok, og svarer at «Det er akkurat den type sitater jeg strøk da jeg var hans første redaktør. Derfor er hans tidligere samlinger tynnere.»

Eller når hun sier til Svenska Dagbladet at Engdahl «besitter en for mange menn typisk strutsementalitet», ettersom han ikke har lest boka hennes. Selv om hun heller ikke har lest hans bok, «Den sista grisen». Eller «Den sista mansgrisen», som hun ifølge Dagens Nyheter har døpt den.

Engdahl har nektet å kommentere både skilsmissen og ekskonas bok. Men på spørsmål fra svenske P1 om hva han synes om at bøkene blir lest selvbiografisk, svarte han:

- Det er ingenting jeg kan gjøre noe med, og det er heller ikke min hensikt at det skal være slik.

Er det Witt-Brattströms hensikt? Alle de ivrige sleivsparkene gjør i alle fall ikke noe for å motvirke det.