IDOL: Både prinsesse Märtha Louise og Bianca Jagger, begge i rosa for anledningen, bleknet i forhold til den karismatiske Malala Yousafzai på «Skavlan» forrige helg. Foto: Monkberry / NTB scanpix
IDOL: Både prinsesse Märtha Louise og Bianca Jagger, begge i rosa for anledningen, bleknet i forhold til den karismatiske Malala Yousafzai på «Skavlan» forrige helg. Foto: Monkberry / NTB scanpixVis mer

Er tenåringsjenter vårt beste håp i kampen mot verdens onder?

Malala (16) har endret betydningen av begrepet «tenåringsidol». Hun er ikke alene.

Meninger

IDEER: Sjeldent har verden hatt en klarere publikumsfavoritt til å vinne Nobels fredspris enn i år. Siden Torbjørn Jagland tiltrådte som leder av Nobelkomiteen i 2009 er det også blitt litt uvant at kritikken i kjølvannet av tildelingen handler mer om hvem komiteen ikke valgte. Det var før verden ble kjent med Malala Yousafzai, den seksten år gamle jenta som ble skutt av Taliban og overlevde, for så å oppmerksomheten som fulgte til å kjempe for jenter som nektes utdanning. Hun danket ut både Bono, Putin og Chelsea (tidligere Bradley) Manning i vinnerodds på forhånd. Til og med PRIOs Kristian Berg Harpviken trodde hun skulle vinne.

Da hun ble satt til side, vakte det både harme og vantro. «Malala er for god for nobelprisen», skrev en kommentator da det ble kjent at Malala ble valgt bort til fordel for den noe anonyme Organisasjonen for et forbud mot kjemiske våpen. «(...) Dette føyer seg inn i en rekke avgjørelser som er i ferd å gjøre prisen tvilsom pris sett fra det globale sør». «Gratulerer, Malala, med å unnslippe Nobels fredspris!» skrev en annen.

Stemningen var salig da Yousafzai gjestet «Skavlan» i forrige uke. NRK.no meldte at det gikk et gisp gjennom publikum da Fredrik Skavlan annonserte hvem som skulle komme. Medgjest prinsesse Märtha Louise låste ansiktsuttrykket et sted mellom beundrings- og medlidenhetsmodus. Man trengte ikke være lettrørt for å la seg rive med av den gripende fortellingen (og den frittalende snerten) til denne ungjenta enda en gang, selv om vi har hørt den fjorten ganger i pressen og én foran FNs generalforsamling.

Malala har fått en heltestatus verdig en Aung San Suu Kyi, en Mor Teresa eller en Benazir Bhutto. Hun har fått audiens hos Barack Obama og Dronning Elisabeth. Men jenta er og blir 16 år. Har vi nådd punktet der tenåringsjenter er vårt beste håp i kampen mot verdens onder?

Vi velger ikke helter i et politisk og sosiologisk vakuum. I mindre fredelige deler av verden kåres helter og martyrer både titt og ofte. Flere av disse står for eksepsjonelle heltedåder. Når akkurat Malala klarer å fange verdens oppmerksomhet, sier det oss noe om hvem og hva vi tror på.

Malala er ikke den eneste av sitt slag. I Norge er ikke dette første gang unge mennesker som blir utsatt for uforståelige voldshandlinger og kommer ut av det med et fredsbuskap og hodet hevet. Men den gangen var også vi helt forbauset over hvor flotte de var, ungdommene som overlevde Utøya.

«Generasjon Alvor», sto det på forsiden av D2 bare uker etter terrorhandlingene. Trykket over et ikonisk bilde av en ung jente med turban fra Groruddalen. Svart-hvitt, uskarpe linjer. Hodet hevet i halvprofil. Øynene rettet mot framtida. Prableen Kaur så ut som en motstandshelt fra 40-tallet. Akkurat som med førsteinntrykket av Malala Yousafzai fra sykehuset var det noe «ute av verden» over denne 19-åringen som allerede hadde opplevd noe mye mørkere enn de fleste av oss noensinne vil, og likevel maktet å engasjere seg i noe så trivielt som norsk politikk.

Året etter slapp hun boka «Jeg er Prableen» — først og fremst en historie om en dramatisk oppvekst, en dramatisk julidag i 2011 og meningen hun finner i politikken (lurer på hvor bokhandlene gjorde av den da Yousafzais biografi «Jeg er Malala» kom ut i høst!). I høst ble Kaur den yngste vararepresentanten på Stortinget noensinne.

Og lista fortsetter utenfor politikken. Ta Tavi Gevinson (17), bloggeren som ble Vogue-redaktør Anna Wintours protesjé da hun var 14, og nå er grunnlegger og sjef for en helt liten stab i det hypede ungdomsmagasinet Rookie.com. The New Yorker Festival, en samlingsstund for kultureliten på den amerikanske østkysten, viet hele to arrangementer til henne — ved siden av størrelser som Marina Abramovich, Gael García Bernal og Jonathan Frantzen. Eller artisten Lorde, som har danket ut Miley Cyrus på de amerikanske hitlistene med en sang om å være stolt av en beskjeden oppvekst, og snakker ivrig om feminisme i intervjuer. Hun er 16.
Felles for alle disse jentene at de er uvanlig begavede, modige, velformulerte, helstøpte og/eller karismatiske. Sånn sett har vi all grunn til å feire at de vinner fram i offentligheten. De representerer en utvidelse av tenåringsjenterollen, interessante i kraft av noe større enn Lolita-aktig sex appeal. Det var i alle fall poenget til filmskaperen Kristoffer Borgli i kronikken han skrev i DN for noen år siden hvor han forsvarte forholdet til sin ti år yngre kjæreste: denne jenta, født 1995, hadde den kulturelle kapitalen til en masterstudent i estetikk.

Om tenåringene har fått mer jevnaldrende, sunnere rollemodeller, er det vel bare bra. Men det er slående at disse jentene kommer til syne akkurat nå, i en tid hvor Nobelkomiteen virker fullstendig rådville i forsøket på å finne figurer verden kan samle seg rundt. Årets pris går til en organisasjon som kjemper mot overflateproblemet i Syria — kjemiske våpen. Den komplekse borgerkrigen med et internasjonalt bakteppe er for kaotisk til å gi oss heltefigurer. EU fikk prisen i fjor, men sør-europeerne tapetserer ikke akkurat ungdomsrommene sine med bilder av Angela Merkel. Obama prøvde knapt å påstå han var en fredsforkjemper. Skal vi se, hvem andre, mikrofinansmannen Muhammad Yunus, om vi kniper øynene sammen og prøver å glemme korrupsjonsanklagene? Ellen Johnson Sirleaf minus homofobien?

Kanskje det våre nye, unge heltinner først og fremst kan fortelle oss, er hvor lite vi har igjen å tro på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.