KRITISK TIL NORSKE MYNDIGHETER: Odd Petter Magnussen, far til drepte Martine Vik Magnussen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
KRITISK TIL NORSKE MYNDIGHETER: Odd Petter Magnussen, far til drepte Martine Vik Magnussen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

DEBATT

Norge inn i FNs Sikkerhetsråd:

Er UD den hellige gral?

I vårt moderne informasjons- og kunnskapssamfunn skapes assosiasjoner til frimurerlosjers bakstreverske og totalitære strukturer, skriver Odd Petter Magnussen.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Manglende oppfølging fra UDs side av drapet på Neri Høiness i Laos i januar ble av tidligere justisminister Per-Willy Amundsen omtalt som ansvarsfraskrivelse i Dagbladet.

En måned tidligere brakte NRK nyheten om at professor Stig Jarle Hansen forgjeves formidlet et løsningsinitiativ i 2013 fra jemenittiske myndigheter til utenriksdepartementet i min datter, Martine Vik Magnussen, sin uløste drapssak. Spørsmål fra Stortinget om hvordan initiativet i 2013 var håndtert ble ikke besvart av utenriksministeren.

Prosessen rundt Utenriksdepartementets sete i FNs Sikkerhetsråd vitner om at departementet stadig oftere opptrer i rollen som en selvopphøyet hellig gral.

Berettigelsen av en slik rolle tangerer et verdimessig problem når en 30 millioners stemmekampanje inkluderer despoter, diktatorer og Nord-Koreas ledelse.

Tidligere utenriksminister Brende avviste å bruke penger på Norges mest omtalte kriminalsak, drapet på min datter Martine, med henvisning til høye kostnader i French-saken.

DREPT: Martine Vik Magnussen (23) ble funnet voldtatt og drept i en kjeller i London for tolv år siden. Sakens eneste mistenkte, Farouk Abdulhak, er fortsatt på frifot. Foto: PA / NTB Scanpix
DREPT: Martine Vik Magnussen (23) ble funnet voldtatt og drept i en kjeller i London for tolv år siden. Sakens eneste mistenkte, Farouk Abdulhak, er fortsatt på frifot. Foto: PA / NTB Scanpix Vis mer

Grunnlaget for et antall UD-ansattes kirsebær-spising i Sikkerhetsrådet på norske skattebetaleres regning bør derfor være godt. Men utenriksministerens generelle og ulne begrunnelser skaper snarere spørsmål om kandidaturet mest handlet om departementets egne interesser.

Utenriksdepartementets hovedoppgave er ikke egennytte, men å ivareta norske borgeres interesser. Å fungere som stat i staten uten å forankre sine leveranser i politiske og allmenne forventninger er problematisk i et demokrati.

I min datters sak er slike forventninger eksplisitt formidlet via politiske uttalelser, fakkeltog, varslingssaker, politianmeldelser, korrespondanse og pressebriefer.

Internasjonale saker som Tsunamien i Thailand i 2004 viste norsk departemental utilstrekkelighet i alle ledd. Utenriksminister Støres mulige kobling til sin venn, skipsreder Felix Tschudi, og hans forretningsutvikling i Sydvaranger, endte opp i Kontroll og Konstitusjonskomiteen.

Departemental støtte til tidligere UD-ansatte i det nystartede konsulent-selskapet ILPI utløste påstander om kameraderi.

Million-beløp brukt på rettsaken utenriksdepartementet tapte mot Ellen Ewald i USA viste et alvorlig kjønns- og organisasjonsproblem. Utenriksminister

Brendes knefall for kinesiske krav i den såkalte normaliseringsavtalen med Kina viste situasjonsbetinget – ikke prinsipiell - forvaltning av norske verdier. Saker om Kongo, IS-kvinne, mislykkede norsk fredsmeklingsprosjekter eller feilslåtte bistandsmidler har reist spørsmål om departementets kompetanse på mange nivåer.

Å snakke for sin syke mor bør man vanligvis unngå, men 12 års interaksjon med utenriksdepartementet og andre berørte lands myndigheter på minister-nivå i Martines sak skaper en viss objektivitet i vurderingene.

Utenriksdepartementets hovedproblem oppfattes å ligge i manglende transparens som vanskeliggjør demokratisk kontroll, etterprøvbarhet og korreksjon av departementets disposisjoner.

Utenriksminister Hilary Clinton mente i sin tid at et lands utenrikspolitikk ikke lenger bestemmes av noen få personer på et lukket rom i utenriksdepartementet, men av hva som skjer på sosiale medier. Den Sentrale Kontrollenhet i det norske utenriksdepartement med utvidede fullmakter og smalt kontroll-spenn gir derimot interne og eksterne føringer i enkeltsaker.

Disse går påviselig utover det som er saksmessig nødvendig, men etterleves av en lydig ja-organisasjon som vet at omplassering er alternativet.

Med klisjeer som «hensynet til rikets sikkerhet», «forholdet til andre stater» eller «organintern info» kan Offentlighetsloven omgås og departementet forbli lukket overfor omverdenen hvis departementalt «hensiktsmessig».

Å gjøre som man vil fordi man kan, skaper assosiasjoner til frimurerlosjers bakstreverske og totalitære strukturer. Med uklar agenda, egne ritualer, hemmelig nettverk og eget stammespråk nekter utenriksdepartementet oss pårørende innsyn i nær 50 prosent av dokument-mengden i egen sak - selv i dokumenter man selv har sendt inn med kritikk av departementet.

TI ÅR: Videoen fra 2008 viser studenten Martine Vik Magnussen som forlater nattklubben i London sammen med Farouk Abdulhak. Hun ble meldt savnet dagen etter, og senere funnet voldtatt og drept i leilighetskomplekset hvor Abdulhak bodde. Onsdag 14. mars 2018 markeres tiårsdagen for drapet på Magnussen. Samme dag frigir britisk politi videoen fra nattklubben, som viser politiets eneste mistenkte i den ti år gamle drapssaken. Video: Metropolitan Police, London Vis mer

Uetiske handlinger burde ikke inngå i et norsk departements interaksjon med de borgere man er satt til å betjene. Det er desillusjonerende når politianmeldelse av høytstående UD-ansatte for tjenesteforsømmelser er eneste mulighet når usanne departementale påstander er fremsatt.

Noen hevder at departementets problem er at det i dag må kjempe for sin tradisjonelle eksistensberettigelse med allmennhetens egen tilgang til internasjonale nyheter, politisk informasjon og landinfo. Hovedproblemet fremstår imidlertid som strukturelt - ikke minst da Norge ikke må forholde seg til overnasjonale anke- og kontrollorgan - slik EU-land må.

Norsk sjølråderett ervervet gjennom EU-avstemningene har dermed gjort norske myndigheter til kongen på haugen i enhver beslutningskjede, samt overdommer i kritiske saker mot seg. Klager til Sivilombudsmannen, Riksrevisor, Kongen i Statsråd eller undersøkelseskommisjoner blir i dette bildet kun pseudo-legitime formaliteter rigget for den særnorske ansvarspulveriseringen.

Kritikk av norsk støtte til kontroversielle Clinton Foundation, Bill Gates og Terje Rød-Larsens fredssenter, eller skandalene i NAV, domstolene, barnevernet og etterretningstjenesten, kan si en del om norske myndigheters inkompetanse.

Stadige utvidelser av offentlig byråkrati i strid med alle valgløfter kan si litt om myndighetenes ønsker om å forsterke egen maktbase. At slikt kan skape vekstvilkår for statlig maktelitisme ble demonstrert av at statsministeren i det hele tatt måtte kommentere påstander om statskupp etter den mislykket initial-fasen av corona-epedemien.

At maktbegjær er blitt tematikk i dagens politiske norske virkelighet kan være like interessant som nyttig.

Partileder Moxnes i Rødt mener at det å slenge rundt seg med penger som en full sjømann i utlandet ikke er god norsk utenrikspolitikk - spesielt ikke med Norges historiske bakteppe som et av Europas fattigste og minst betydningsfulle land.

Som nyrik å kjøpe seg internasjonal innflytelse blant aktører som alltid vil danse rundt gullkalven kan muligens være karrierefremmende for norske statsråder, men ikke for norsk selvrespekt og identitet.

Korrumperende gråsoner gir ofte manglende moralsk kompass og korrupsjon - noe Harald Stanghelle i flere år har omtalt i sine beskrivelser av norsk byråkrati som pill råttent. Eva Joly har snakket om norsk korrupsjon og Transparency International har utropt Norge til verst Norden på området.

Slikt fører også tankene hen til utstrakt lobbying og påvirkningsarbeid i Norge som mistenktes far ifølge jemenittiske påstander bedriver i min datters sak.

UDs avvisning av jemenittiske fredssamtaler, manglende tilrettelegging for jemenittisk ministermøter i Norge eller løsningsinitiativ i Martines sak kan i alle fall ikke begrunnes rasjonelt i en sak utenriksdepartementet selv hevder er prioritert.

Ulikt Storbritannia står det norske utenriksdepartement selvfølgelig fritt til å bruke hele sitt diplomatiske, politiske og økonomiske virkemiddel-spekter bilateralt mot Jemen.

Til tross for britiske og jemenittisk ønsker om dette forklarer utenriksdepartementet sin passivitet med manglende rolle tildelt av Storbritannia, sakens kompleksitet, og dermed overraskende nok at det har vært brukt store ressurser i saken. Privatdiplomatiske initiativ har imidlertid vist seg nødvendig for å bringe saken fremover.

«Vern av menneskeverdet» nevnes ofte i forbindelse med norske myndigheters symbolhandlinger i utlandet – spesielt når det er langt nok borte til ikke å skape konsekvenser i vårt eget land.

Behovet for rettferdighet er nedfelt i menneskesinnet og del av menneskeverdet. Som grunnplanke også i demokratiet, rettsstaten og internasjonal rettspraksis, er det øverste forvaltningsnivå - statsministeren - som er ansvarlig for ivaretakelse av rettferdighetsbegrepet.

Å bedre demokratiske styringsmekanismer og kontroll i Utenriksdepartementet kan være en begynnelse. Dermed kan sjansene reduseres for at et lite provinsielt lands nedarvede mindreverdighetskompleks ikke igjen skaper utslag av norsk stormannsgalskap og skandaler.

Heldigvis gir ikke situasjonsbetingede meningsmålinger alltid uttrykk for den magefølelse norske velgere viser i valg.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer