LIVETS MØRKE SIDE: Brynjulf Jung Tjønn er blant årets ungdomsbokforfattere som skriver om sykdom og død. For romanen «Så vakker du er» fikk han Brageprisen for barne- og ungdomslitteratur 2013. Foto: Benjamin A. Ward/Dagbladet
LIVETS MØRKE SIDE: Brynjulf Jung Tjønn er blant årets ungdomsbokforfattere som skriver om sykdom og død. For romanen «Så vakker du er» fikk han Brageprisen for barne- og ungdomslitteratur 2013. Foto: Benjamin A. Ward/DagbladetVis mer

Er ungdomslitteraturen for dyster?

Sykdom og ufrihet preger årets ungdomsbøker.

Det er vanskelig å overse: Mye sykdom og død herjer i årets norske ungdomsbøker.

Brageprisvinner Brynjulf Jung Tjønn er en av dem som behandler tematikken godt, i «Så vakker du er.» I en melodiøs og poetisk prosa skildrer han en tenårings møte med onkelens kreftsykdom. Onkelen er selv en ung mann. Det er brutalt.

I en annen av årets gode romaner, Synne Sun Løes «Stille, stille, stille,» er det far som får kreft. Mor er alt død. Og i novellene til Liv Eirill Evensen, «Playback,» er både tidlig død og selvmord tema. Listen over bøker med liknende tematikk er lang.

Denne tendensen i ungdomsbøkene er ikke helt ny. I britiske medier er den til og med gitt et navn: Sick lit. Altså ungdomsbøker der hovedpersonen konfronteres med sykdom, død, selvskading og selvmord. Og tenker vi lengre tilbake, på egen lesning i ungdomsårene, sto sosialrealismen og nedenomoghjem-tendensen sterkt, også da. Nettopp de mørkere fortellingene - Jens Bjørneboes «Jonas,» Tove Nilsens «Gerhard,» Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere» og boka om og av narkomane Christiane F. - huskes best. Fortellingene satt avtrykk i leseren fordi de handlet om noe alvorlig og ekte. Kall det gjerne «virkelighetslitteratur.»

Dosen av sykdom og død i årets ungdomsbøker er iøynefallende. Men et annet motiv er overordnet og mer dominerende: Ufrihet. Flerfoldige fortellinger utspiller seg i spennet mellom tilværelsens frihet og ufrihet. I Tjønns roman ser vi hvordan sykdom skaper ufrihet. Fortelleren må ta hensyn, gå stille i dørene, og skyve til side de urimelige og tabubelagte følelsene, som sinne og sjalusi.

Psykisk sykdom skaper den samme ufriheten. I Martina Gauxs «3,5x4» får pappa hjerneslag og utvikler en psykose. Hovedpersonen Jonas' hverdag blir preget av fortielse og sykebesøk. Av ufrihet. Siden ender unggutten i fengsel. Friheten tas fullstendig fra ham.

En annen type ufrihet enn den sykdomsrelaterte ser vi hos Heidi Sævareid. Hennes roman «Spranget» var én av de nominerte til Brageprisen og skildrer, nokså nådeløst, kontrollen innenfor et religiøst miljø. Hovedpersonen kjemper, stadig mer rasende, for frihet til å tenke, mene og velge som hun vil. I Hans Sandes roman av året, «Blå øger kan isje lyge,» utforskes ufrihet i et fremtidssamfunn, der hovedpersonen overvåkes som del av et eksperiment. Boka er underholdende - og rik på blødmer.

Hos Mahmona Khan finner vi kulturelt betinget ufrihet, og hos Jon Ewo og Tor Edwin Dahl er aktørenes frihet begrenset på grunn av okkupasjon og krig. Og i årets kraftigste bildefortelling for ungdom, «Dagen vi drømte om» av Bjørn Arild Ersland og Lillian Brøgger, sitter barna i et mottak som minner om fangenskap. De kommer ikke fri fra et kafkask system. Boka er en skrekkfabel med paralleller til det ungene ser på nyhetene.

Det høres mistrøstig ut. Barnebokkritiker Amanda Craig i The Times er en av dem som har pekt på forfatterens sosiale og moralske ansvar ovenfor unge lesere. Hun er skeptisk til å overøse barna med elendighet.

Men man kan like gjerne tenke motsatt. Traumer er en del av livet, også av ungdommens. Og litteraturen kan være - slik vi ser det hos Tjønn og Sævareid - et trygt sted å utforske, sensitivt og langsomt, denne siden av tilværelsen.