Er vi bare gale?

«Personalet har tanker om hvordan de tror og mener ting er, mens virkeligheten er ganske forskjellig for oss.»

Å være i et system som psykiatrien kan for noen være til stor hjelp, for andre er det ikke mye hjelp å få - og noen blir frustrert og provosert over hvordan store deler av hjelpeapparatet fungerer. De føler ikke de får hjelp, eller blir tatt på alvor.

Jeg kjenner systemet godt, som pasient i ca. ti år.

Problemet for mange er å møte behandlere, fagfolk og ansatte på en eller annen institusjon som enten er lei jobben eller utbrent.

Mange er ofte skeptiske, og har liten tillit til andre, fordi de har opplevd så mange svik før de kom inn i systemet, og den de møter der kan virke totalt uinteressert, noe pasienten opplever som vondt, ekkelt, eller veldig sårt. Men sier pasienten ifra?

Som oftest ikke. Man skal jo ha respekt for de såkalte fagfolkene. Og blir man forbanna, provosert eller drittlei alle «svadasvarene», er man enten frekk, vanskelig eller opprørsk.

Mange vil nok mene at jeg setter dette veldig på spissen, men vi er flere som føler og opplever at det er lite rom for å komme med kritikk og bli sint. Ikke minst savner vi mer samarbeid med fagfolkene. De som jobber i hjelpeapparatet, snakker ofte med store ord om at vi skal åpne oss, vise alle vonde følelser, osv. - hvis de er rettet mot andre enn dem.

Selvfølgelig har vi masse aggresjon mot foreldre og andre som har gjort oss vondt i barne- og ungdomsårene, og det skal ut. Men hvorfor er så mange av de ansatte så utrolig redde og ikke minst feige i forhold til en konfrontasjon/utblåsing?

En grunn er kanskje at de ikke er vant til «opprørske» pasienter. De blir redde; vi er jo gale, og gale mennesker kan finne på hva som helst. De kan spytte, klore, slå, sparke og kanskje gå så langt som til å prøve å drepe.

Ja, jeg vet at noen har brukt vold mot personalet, og det er selvfølgelig ikke noe å forsvare. Men bør ikke de som jobber med oss skjønne at når folk er forbanna og reagerer, betyr ikke det vold, overgrep osv. mot dem. De reagerer rett og slett som de fleste normale gjør, på en situasjon de opplever som urettferdig.

Ofte lurer jeg på om en del av dem som jobber med oss, ikke tenker at vi skal kunne reagere som «normale» gjør, fordi vi har en del tanker og reaksjoner som kanskje ikke alle ser på som normalt. Men selv om man sliter mye og har rare reaksjonsmønstre, betyr ikke det at man reagerer rart eller gjør unormale ting hele tida.

For meg og de fleste jeg kjenner, er mye av problemet at vi i perioder sliter forferdelig, mens vi i andre har det bedre.

Man kan ha det bra i noen timer, dager, uker og måneder, så detter man helt ned. Det er ikke alltid man skjønner hva som gjør at man blir så innmari deprimert eller nedfor. Det er vel også en av grunnene til at vi er i dette systemet. Men det er bl.a. her jeg mener psykiatrien ikke stiller nok opp.

For når vi får disse jævlige depresjonene, er det umulig å få akutt innleggelse. Det hjelper ikke at man har flere selvmordsforsøk bak seg. Nei, den eneste grunnen til å få en akutt innleggelse, i hvert fall i Oslo, er å være psykotisk. Det er det ikke alle som blir, men de trenger like mye hjelp. En annen ting er at mange går så lenge uten hjelp at det ender med psykose, eller nytt selvmordsforsøk.

Man ber om hjelp, men blir bare avvist av poliklinikkene og psykiatrisk legevakt (det er sistnevnte man må kontakte etter kl. 16.00, når poliklinikkene er stengt).

Hva gjør man når alle sier de ikke kan legge deg inn, men at man må ta kontakt med poliklinikken, så man kan få noen å prate med? Problemet er jo at de er åpne mellom 08.00 og 15.30. Man kan ikke planlegge bare å være dårlig i åpningstida.

Da bruker man familie og venner. De får en rolle de ikke skulle hatt, fordi tilbudet er så dårlig. Dette er et dilemma: Familie skal støtte og hjelpe, men de må hjelpe mer enn de hadde trengt, hvis man hadde fått den støtten man skulle hatt. Jeg tror nok ofte pårørende føler de får en ekstra jobb.

Har man ikke kontakt med familie, blir det vennene som stiller opp. Men venner skal i hvert fall ikke ha en sånn rolle. Det er nok mange vennskap som er blitt ødelagt fordi vennene har slitt seg helt ut. Jeg har ofte fått høre at det ikke er mitt ansvar å være der og støtte, noe det kanskje ikke er, men jeg føler jo jeg må stille opp, når ikke det såkalte hjelpeapparatet tar det ansvaret de skulle tatt!

Det er så mye snakk om at psykiatrien skal rustes opp, men mange opplever å få færre tilbud - fordi man legger ned tilbud før man får opp et nytt.

I min bydel har vi mistet flere tilbud de siste tre årene. Mange vil nok mene at det ikke er så lang tid, men for oss føles det veldig lenge.

Ett tilbud, som er knyttet til de fleste bydeler, er dagavdelinger. De er nok ganske varierende. Noen legger opp til rene kaffeslabberaset. Det er mat, mat og atter mat. Og så skal man ha det så hyggelig!

Mange synes sikkert det er ålreit å få servert mat flere ganger i uka, men når det blir hovedgrunnen for å bruke senteret, synes jeg det er litt dårlig. Det finnes selvfølgelig noen få andre tilbud, men ingen som f.eks. tilbyr fysisk trening.

Det virker heller ikke som om dagavdelingene har tilbud som er tilpasset de forskjellige aldersgruppene. Det har i en del år kommet flere yngre inn i psykiatrien. Jeg tror nok ikke at vi bare er interessert i å få et gratis måltid, men å finne på ting sammen. Å komme med forslag er som å prate til en vegg.

Da jeg foreslo at vi kunne dra å trene på et treningssenter på dagtid, sa den ansatte at han kunne følge meg en gang, så jeg fikk se hvordan det var. Poenget mitt var ikke at jeg trengte følge, men at det hadde vært ålreit å gjøre noe annet sammen enn å spise eller røyke.

En annen gang foreslo jeg at vi kanskje kunne ha en matlagingsgruppe, men det kunne vi ikke. Komfyren der hadde tallene motsatt vei enn på de fleste andre komfyrer, og da ville ikke folk skjønne noe når de skulle lage mat hjemme hos seg selv. Jeg tenkte senere at enten ville hun ikke ha en sånn gruppe, fordi det ville ta for lang tid, da burde hun sagt det. Hvis hun virkelig mener at folk ikke skjønner at tallet 6, 5, 4 osv. er det samme på alle komfyrer, bør hun kanskje revurdere hvem hun jobber med. Hun kunne jo også bare forklart at stekeovnen der er annerledes. Jeg lurer virkelig på om de som jobber med oss tror vi er totalt uintelligente. Noen ganger får vi høre at vi er så flinke, bare fordi vi har slått opp i telefonkatalogen og ringt et eller annet kontor, eller bakt en kake, eller gjort noe annet som jeg ikke ser på som et under at jeg greier. Faktisk greier de fleste voksne å gjøre sånne ting. Hva er da så spesielt med at jeg gjør det, selv om jeg er i det systemet jeg er i?

Ofte er det slik at det de synes det er utrolig at jeg klarer, ser jeg på som en selvfølge å få til, mens ting jeg mener er vanskelige og ikke føler jeg mestrer - det skal jeg greie.

Ofte er det som om alt skal være på deres premisser, og ikke våre. Personalet har tanker om hvordan de tror og mener ting er, mens virkeligheten er ganske forskjellig for oss. Derfor tror jeg at et bedre samarbeid mellom brukere og ansatte hadde vært bra, likeså at vi fikk forklart hvordan vi opplever ting. Det er vi som kjenner oss selv best.

Et annet stort problem er alle de som ikke får hjelp av noen, fordi de faller mellom alle hjelpeapparatene. Det gjelder dem med alkohol- eller rusproblemer, kombinert med psykiske problemer.

Psykiatrien vil ikke ta imot dem så lenge de ikke er «nyktre», og rusetaten vil heller ikke når de er grensepsykotiske eller helt psykotiske. Men man trenger ikke å være så innmari intelligent for å skjønne at de som er i psykiatrien ofte har en eller annen form for rusproblem, fordi rus ofte døyver tanker og kaos.

Jeg har skrevet mye negativt om psykiatrien og hjelpeapparatet, men jeg vet at det finnes steder hvor pasienter og brukere er fornøyde. Jeg har opplevd enkeltmennesker som virkelig har gjort en god jobb. Det er nok snarere systemet jeg mener bør forandres. Ikke minst bør det bevilges mer penger, så folk ikke blir så oppgitt over ikke å få hjelp at det ender med at de tar livet sitt.