Er vi beredt?

«Smittestoffene er opportunister og tilpasser seg nye omgivelser. Når en person, helt etter lotteriprinsippet, rammes (...), må helsevesenet båndlegge betydelige ressurser.»

I de optimistiske tiårene etter den andre verdenskrig mente man at kampen mot de alvorlige infeksjonssykdommer i vår del av verden kunne vinnes. Stadig bedre antibiotika ble lansert, og offentlige vaksinasjonsprogram høstet fortjente frukter. Men i det siste tiåret før det 20. århundre ebbet ut, så man at vi kanskje bare hadde innvilget oss et pusterom og at det ventet overraskelser i kulissene.

Etter krigen var det i Storbritannia en viss bekymring for hva det nyetablerte offentlige helsevesen skulle ta seg til «når arbeiderklassens sykdommer var under kontroll». Forrige århundres medisinske seire i den industrialiserte verden nørte opp under en nesten urealistisk optimisme også når det gjaldt å bekjempe og kontrollere infeksjonssykdommene. Flere av seirene skyldtes ikke bare medisinske framskritt, men også endrede samfunnsforhold med bedre boliger, rent vann, et fungerende renovasjons- og kloakksystem, bedre og sikrere matvarer, eks.vis pasteurisert melk. Vitenskapelige framskritt ga effektive vaksiner og bedre behandlingsmetoder. Framtiden så lys ut. Hadde man ikke greid å utrydde kopper? Og ligger ikke både poliomyelitt og meslinger snart på smittestoffenes skraphaug? I dag ser vi konturene av en urolig verden hvor alvorlige smittsomme sykdommer igjen vil true oss, ung som gammel, rik som fattig. Hvorfor gikk det slik?

«The global village» er et malende uttrykk som antyder små tidsavstander og nære forhold. I motsetning til flere andre internasjonale miljøproblemer, der man med felles grep kan begrense eller reversere mange av skadeeffektene, er det for smittestoffene mer problematisk. Overforbruk av antibiotika ga oss multiresistente mikrober som er vanskelige å behandle. Selv om Norden har vært forbilledlig med sin restriktive antibiotikapolitikk, hjelper det lite når disse problemsmittestoffene, oftest med opphav utenfor våre grenser, banker på. Er først en multiresistent mikrobe «sluppet løs», skal det godt gjøres å mane den bort igjen. Ånden er ute av flasken.

Skjermede økosystemer med sitt dyreliv og mikroorganismer trues, og mikrobene vil ta uventede sprang over tidligere etablerte artsbarrierer. Risikoen for å bli rammet av nye infeksjonssykdommer er overhengende, muligheten for en rask spredning over en hel verden er reell. Verden er blitt mindre, vi reiser mer enn noen gang med fly mellom kontinentene. Gamle dagers karantenebestemmelser, lange sjøreiser, bedagelig landverts kommunikasjon, skapte en gunstig tidsbarriere. Slik er det ikke lenger, truslene er bare timer unna.

Bildet har to fasetter. For det første har vi en snikende introduksjon av multiresistente mikrober. Dette vil ofte være gamle kjenninger som tidligere kunne behandles. Smittestoffene forandrer seg, akkumulering og spredning av gener for antibiotikaresistens er et velkjent fenomen. Smittestoffene er opportunister og tilpasser seg nye omgivelser. Når en person, helt etter lotteriprinsippet, rammes av en slik alvorlig infeksjon, må helsevesenet båndlegge betydelige ressurser. Behandlingen av pasienten blir komplisert og kostbar, men også nødvendige tiltak for å forhindre videre smittespredning blir svært dyre og omfattende (kompliserte arbeidsrutiner, evt. isolatopphold, stengning av hele sykehusavdelinger, etc.). Den andre siden av trusselbildet er introduksjon av et nytt og høypatogent smittestoff over natten. I verste fall vil det spre seg uhindret i en mottakelig befolkning. Begge scenarier er reelle. Sist vi fikk ane hvilke kalamiteter en kunne stå overfor, var høsten og julen 1997. Da slo en ondartet kyllinginfluensa til i Hongkong og drepte seks av i alt 18 smittede personer. Dette for oss helt nye influensavirus, som ingen hadde immunitet mot, smittet direkte fra levende fjærkre på markedene i Hongkong. Smitte mellom mennesker ble knapt påvist, men dette kunne raskt endre seg. Katastrofen ble avverget i tide ved at nærmere 2 millioner fjærkre måtte bøte med livet i løpet av noen hektiske romjulsdager. Noen vil huske de dramatiske TV-bildene. En mikrobiologisk Cuba-krise ble avverget, i hovedsak takket være en modig helsedirektør i Hongkong, dr. Margaret Chan. Hun lyttet til og forsto hva de mange ulike rådene kunne bety i praksis. Episoden fikk et lykkelig utfall ved at en handlekraftig politiker allierte seg med fremragende fagfolk. Hun hadde mange å velge mellom.

Introduksjonen av hiv var en tankevekker. På 1980-tallet ble aids erkjent som et nytt sykdomskompleks. Vi fikk repetert at smittestoffene er uberegnelige, de behersker forkledningens og tilpasningens kunst og vil gi oss nye overraskelser. Da hiv-viruset dukket opp, beholdt noen fagmiljøer fatningen, mens andre lot seg rive med av lumre stemninger som at «nå hadde de homoseksuelle fått som fortjent» og at epidemien ville brenne ut med dem. Dette viste at enkelte glemte alt de burde vite om smittespredning. Uten tvil påvirket de den offentlige debatt og faglige diskusjon. Vi må regne med at politiske enkeltutsagn fra fagmiljøer, kamuflert som «vitenskap», vil få sin reprise og forkludre og tåkelegge saken neste gang dramateppet gå opp.

Under «svineinfluensa-episoden» i USA i 1976 organiserte amerikanerne et massevaksinasjonsprogram mot det truende viruset. Programmet måtte avbrytes etter at ca. 40 millioner amerikanere hadde blitt immunisert, det er blitt gjennomanalysert mangfoldige ganger. Én av de forstyrrende faktorene var sammenblandingen av krisevurdering og krisebehandling. Prosjektlederen fortalte at dersom det ikke er sikre skott mellom de fagfolk som skal hente inn og evaluere data fra felten og de eksperter som skal gi råd til myndighetene om hvilke tiltak som er mulige og hvilken effekt slike kan få; da blir krisehåndteringen ytterst vanskelig. De fleste land vi sammenligner oss med, kan bøte på dette ved å ty til sitt arsenal av eksperter. Vårt problem er at vi er snart i beit for fagfolk, de fåtallige ekspertene sitter på begge sider av bordet. En mikrobiologisk katastrofe i vårt land vil lett kunne preges av uerfarne aktører som blir tildelt eller tilriver seg roller de ikke kan fylle.

Vi må selvsagt straks styrke disse fagfeltene slik at ikke noen enkeltinstitusjoner eller -personer helt får dominere som premissleverandører for den offentlige helseinnsats og samfunnsdebatten. Men det tynnes raskt i rekkene av oppegående og erfarne fagfolk, spisskompetansen består mer og mer av middelaldrende enkeltpersoner, og etterveksten visner.

Toppmøtet mellom USA og EU i Lisboa nylig, diskuterte bl.a. felles innsats mot aids, malaria og tuberkulose. De alvorlige smittsomme sykdommene er også en sikkerhetsrisiko og en trussel mot verdenshandelen. Det vil koste penger å få gjort noe effektivt i global skala, men for oss burde saken være uproblematisk. Men hva gjør vi på hjemmefronten? Det er et malapropos at vi i vår rikdom sparer oss til fant på de fleste områder. Her er ikke mikrobiologi og infeksjonsmedisin i en særstilling. Har vi for lite penger, spares det. Har vi for mye penger, spares det like fullt. Dette er uansvarlig. Vi må vi regne med at olje-, og særlig gassmilliardene, fortsatt og bokstavelig talt vil bli kastet etter oss, vi vil forbli en finansiell styrtrik nasjon så langt det er mulig å se inn i framtiden. I stedet for å benytte mindre enn én promille av den avlåste eksilpengesekken til opprustning av det fagfeltet jeg her har omtalt, forvitrer og forgubbes miljøene. Vi snubler bokstavelig talt med ryggen først inn i en urolig framtid. Neste gang alarmen går, kan selv ikke den største oljeformue i verden mane fram nødvendig kompetanse, erfaring og evne til kriseanalyse. Når teppet går opp for neste drama, må våre politikere ta den endelige regien for et slett manus. Forestillingen får neppe applaus ved teppefall.