DUGNAD:  Statsminister Erna Solberg (H) snakker med en libanesisk familie på ankomstsenteret for flyktninger i Kirkenes. 
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
DUGNAD: Statsminister Erna Solberg (H) snakker med en libanesisk familie på ankomstsenteret for flyktninger i Kirkenes. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Er vi blitt Montebello?

En nasjonal dugnad kan ikke lenger fikse asyltilstrømmingen, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Når nordmenn skal liste opp norske verdier, er dugnad en sikker gjenganger. Det er et ord som, med mindre man deler borettslag med Narvestad, har en varm og positiv klang av naboskap og frivillighet. I 2004 ble ordet til og med kåret til Norges nasjonalord av NRK-programmet "Typisk norsk".

Dugnad kommer fra norrønt og betyr "god gjerning". Erna Solberg gikk følgelig inn i en lang tradisjon da hun inviterte til nasjonal dugnad da asyltilstrømningen økte dramatisk tidligere i høst. De gode gjerninger var allerede i gang i form av spontane lokale aksjoner, som samlet inn klær, laget mat og skaffet husly til forhutlete mennesker som ellers hadde måttet sove på gata. Solberg innså at hun ikke kunne klare seg uten disse godhetstyrannene på kort sikt.

Godheten er ikke over. Den blomstrer fortsatt rundt om i kommunene. Sist helg arrangerte Frank Johnny Nilsen nissemarsj for asylsøkere i Alta. Frank Johnny ble landskjent da han sto fram som et angrende nettroll etter å ha besøkt et asylmottak for mindreårige. Liknende historier dukker stadig opp, men ettersom den akutte krisen går over i en mer permanent tilstand, er motstanden mot å ta del i dugnaden blitt mer synlig.

En 83 år gammel mann er de siste dagene blitt gjort narr av i sosiale medier for å være kritisk til å opprette et asylmottak på Montebello på Oslo vest. Etter planen får han om kort tid 750 asylsøkere på dørstokken. Han kaller det en invasjon, "vesentlig verre" enn den tyske i hans barndomsby Arendal, i hvert fall i antall. Jeg har forståelse for at han er bekymret for å få 750 flyktninger på døra, men å sammenlikne det med den tyske okkupasjonen, er hinsides all fornuft. Særlig fra en som selv har opplevd den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han er ikke alene. I et innlegg på NRK Ytring, beskriver en kvinne frykten for å dele T-banestasjonen med en gjeng testosteronfylte unge menn. Vedtaket beskrives som et udemokratisk overgrep verdig en bananrepublikk. Det er slike lett hysteriske utbrudd som i sin tid gjorde det enkelt for Trond Kirkvaag å harselere med dette vestkantstrøket som en beskyttet hvit enklave, en parodi enkelte beboere gjør sitt beste for å bekrefte.

Til Montebellos forsvar diskriminerer man ikke. Opp gjennom åra har beboerne protestert mot alle belastede nykommere, enten det var islandshester eller rusavhengige. Både hester og asylsøkere gjør seg best i grisgrendte strøk, ikke i deres villahager. Men på bygda protesteres det også. En ung kvinne fra Bolkesjø fikk tvert om sympati da hun sa hun vurderte å flytte på grunn av et asylmottak. Relativt sett er det små kommuner og bygder som har tatt imot flest asylsøkere. Men det er også et vilt forslag om et gigantisk asylmottak for 3000 i Groruddalen, uten så mye som et knyst fra Montebello. La dem være alle andre steder, bare ikke i min eplehage.

I en akutt situasjon har utlendingsmyndighetene vært nødt til å være praktisk og ta i bruk det som har vært tilgjengelig av sengeplass. Det har ført til en skjevdeling av byrdene. Mange kommuner har stilt opp, men mange har også nektet å være med på dugnaden. Det er problemet med dugnad. Den virker så lenge alle er med på å dra lasset. Protestene skyldes ikke nødvendigvis at man er uvillig til å ta imot asylsøkere, men irritasjonen over at nabokommunen ikke gjør det. Eller som i Oslo, hvorfor skal østkanten ta brorparten, mens vestkanten slipper unna?

Her hvor jeg bor i Gamle Oslo har vi både asylmottak og rusinstitusjoner, mens der jeg vokste opp, et trikkestopp fra Montebello, er de fortsatt ikke integrert i resten av byen. Tross at beboerne regnes som spesielt ressurssterke, skjelver de ved tanken på å møte en syrer i nabolaget og mener oppriktig at bare de må skjermes fra verdens vondskap og mangfold. Jeg må innrømme at jeg skjemmes over hvor selvopptatte mine gamle sambygdinger er. Dette er enkel psykologi. De fleste kan reagere med egoisme og rå følelser, men så tenker man seg om. Det er ingen forskjell mellom kommentarfeltets hatske retorikk og den høflige ubetenksomheten og mistanken Montebello-borgere går ut med.

Dugnadsånd er vel og bra, men til syvende og sist er dette en statlig oppgave, som verken er varm eller frivillig. Det krever penger og ressurser; det krever likedeling og kompensasjon for kommunene. Regjeringen har i første fase fått kommunene med på en imponerende dugnad, men den fasen er nå over. Hvis ikke hele Norge skal ende som Montebello, må regjeringen ta grep om fordeling og kostnader. Å late som om dette er en hyggelig dugnad på linje med årets TV-aksjon, er uansvarlig og skaper økende konflikter mellom realiteter og mange nordmenns ønske om å gjøre gode gjerninger.

Nordmenn går fortsatt i fakkeltog for sine asylbarn, og godhetstyranner vil fortsette med frivillig arbeid for å hjelpe og ønske velkommen. Det er stort rom for medmenneskelighet i disse tider, men regjeringen kan ikke lenger lene seg på dugnadsånden. Eller fortsette å være overbærende for bekymringer, som er urimelige, fordomsfulle og egoistiske. Det er på tide at Erna Solberg sier det som det er. Også Montebello må bidra, enten man liker det eller ikke.