NOBELPRISVINNER: Den franske forfatteren Albert Camus gratuleres av svenske Kong Gustaf Adolf, etter å ha fått nobelprisen i litteratur i 1957. Nå er en nyoversettelse av en av hans bøker nominert til kritikerprisen for beste oversettelse. Foto: NTB SCANPIX
NOBELPRISVINNER: Den franske forfatteren Albert Camus gratuleres av svenske Kong Gustaf Adolf, etter å ha fått nobelprisen i litteratur i 1957. Nå er en nyoversettelse av en av hans bøker nominert til kritikerprisen for beste oversettelse. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Bok-kommentar

Er vi blitt som småunger som bare vil høre samme eventyr om igjen?

Bare nyoversettelser nominert til Kritikerprisen.

Vi oversvømmes av nyinnspillinger av gamle filmer og TV-programmer. Har kulturen blitt senil og gått i barndommen? Er vi blitt som småunger som bare vil høre samme eventyr om og om igjen, selv om de tilbys Grimms samlede og hele 1001 natt?

Tom Lotheringtons nyoversettelse av Albert Camus’ roman «Fallet», fikk en nokså vammel mottakelse av Bernhard Ellefsen i Morgenbladet. Han kommenterte ikke oversettelsen, men opplevde innholdet som utdatert og kynisk. Jeg kan se hans poeng, selv om jeg for min del fant stor glede i å kave meg gjennom denne endeløse utgytelsen fra en selvopptatt eks-advokat som skuer den hele meningen med alt. Det er en komplisert tekst, med formuleringer du må stanse ved, lese på nytt, prøve å fatte.

Boka kom på norsk alt i 1965. Vi får anta at den oversettelsen er mangelfull, på ett eller mange vis. Noen har ment at jobben måtte gjøres igjen. Kanskje forlaget Solum, kanskje oversetter Lotherington, kanskje en annen frankofon camusianer.

Den nye oversettelsen gjenskaper et tonefall fra en fortid, altså bokens eget 50-tall. Camus er kledd i en noe skrivebordsfornuftig språkføring som kan oppleves tam, sett opp mot tekstens rullende snakkesalighet. Dette kan godt være korrekt utfra oversetterens forståelse av originalens språklige legning, men det reiser spørsmålet om meningen med nyoversettelser. Skal de aktualisere en tekst, trekke den inn i en ny tid, vinne lesere, eller være museumsgjenstander som ivaretar originalen bedre enn forrige utgave?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtlige av fire bøker nominert til årets kritikerpris for oversettelser, var nyoversettelser – om da nynorskversjoner av tekster som alt foreligger på bokmål, kan regnes som nyoversettelser slik juryen gjør. Gamle bøker: «Fru Bovary», «Fru Dalloway», Musils noveller og Dantes «Inferno». Musil, med oversetter Øystein Vidnes, vant.

Det er juryen selv som nominerer, altså «navngir». Fra den enorme haugen av 2017-oversettelser trekker den bare fram nyoversettelser. Med det prøver de vel å si at det er dette som er den viktige oversattlitteraturen i 2017. Gamle bøker i ny bunad er spydspissen. Det er mildt sagt forstemmende. Ikke til forkleinelse for de nominerte, men nyoversettelser er og blir en bakevje, et museumsprosjekt.

Potensielt er den oversatte litteraturen 1000 ganger så stor som den norske. Det utgis en knøttliten del av alt dette i Norge.

Det kommer sterk, viktig og nyskapende litteratur fra mange land, bøker som får sørgelig lite oppmerksomhet. Også annen eldre litteratur som aldri før er blitt oversatt, kunne fortjene de ressursene som brukes på repetisjoner.

Kritikerprisen for oversatt litteratur er en liten ting. Kanskje den mest av alt fungerer for oss på innsiden av kvalitetsoversetteriets knøttlille verden. Likevel kunne den tatt seg bryet med å peke på noe nytt, djervt og sterkt, ikke bare omkledde gjenstander til litteraturmuseet.