BARN VS FORELDRES RETTIGHETER: At vi har en utfordring på barnevernsfeltet, er godt illustrert gjennom det ekstraordinære i at hele ni saker om norsk barnevernspraksis er fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) – denne domstolen har generelt svært få saker mot Norge. Her fra en demonstrasjon i Oslo i fjor.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
BARN VS FORELDRES RETTIGHETER: At vi har en utfordring på barnevernsfeltet, er godt illustrert gjennom det ekstraordinære i at hele ni saker om norsk barnevernspraksis er fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) – denne domstolen har generelt svært få saker mot Norge. Her fra en demonstrasjon i Oslo i fjor. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Menneskerettigheter:

Er vi et foregangsland?

Til tross for at Norge er rangert som en av verdens sterkeste rettsstater, er enkelte menneskerettigheter under press også hos oss.

Meninger

I dag behandler Stortinget årsmeldingen fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) om menneskerettssituasjonen i året som gikk. For hvordan står det egentlig til med den? Det korte og opplagte svaret er at det meste er svært bra – men at selv den norske idyll har noen mørkere flekker. I Rule of law index, verdens grundigste oversikt over hvor gode rettsstater land er, ligger Norge i år som nummer to, bare slått av Danmark. Vi har en sterk tradisjon som menneskeretts- og fredsnasjon, det dominerer vår fortelling om hvem vi er.

Menneskerettighetene er den rettsstatlige motmakt som begrenser flertallets makt over mindretallet. De oppstiller noen absolutte skranker for hva våre folkevalgte politikere kan bestemme og gjøre, som et bolverk for en fremtid vi ikke kjenner.

Norge har vært et foregangsland for sikring av menneskerettigheter internasjonalt. Siden slutten av 90-tallet er rettighetene også blitt styrket her hjemme: I 1999 vedtok Stortinget menneskerettsloven, som gjorde internasjonale rettigheter til norsk lov. I 2014 ble rettighetene skrevet inn i vår egen grunnlov. I 2015 opprettet Stortinget NIM, for å få råd om hvordan menneskerettighetene best kan ivaretas. I Norge har rettighetene sterk demokratisk forankring – på papiret står det bra til. Men hva har skjedd i praksis det siste året?

At vi har en utfordring på barnevernsfeltet, er godt illustrert gjennom det ekstraordinære i at hele ni saker om norsk barnevernspraksis er fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) – denne domstolen har generelt svært få saker mot Norge. Er Norges balansering av statlige tiltak for barnevern mot foreldrenes rett til familieliv i tråd med våre internasjonale menneskerettsforpliktelser?

Og hvorfor klarer vi ikke å slutte med overdreven bruk av isolasjon i fengsler? Ulike FN organer har gjentatte ganger kritisert Norge ikke bare for uheldig, men ulovlig isolasjonspraksis. Hva er det som gjør at vi, i større grad enn mange andre land, ser oss nødt til å bruke så mye tvang i psykiatrien?

Gjennom god gravejournalistikk fikk vi i 2016 avslørt overdreven bruk av tvang og beltelegging. Ytringsfriheten har generelt gode kår i Norge. Én grunn til dette er at domstolene har understreket viktige rettigheter som våre politiske statsmakter ikke har regulert. I 2015 slo Høyesterett fast at PST brøt loven da de beslagla opptak hos filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Saken klargjorde at kildevernet er tilnærmet absolutt.

Andre rettsavgjørelser har styrket pressens innsynsrett i straffesaksdokumenter. Men forvaltningen er fremdeles preget av manglende forståelse for betydningen av offentlig innsyn, slik Riksrevisjonen nylig har påpekt. Tross gjentatt kritikk, også fra Sivilombudsmannen, opplever offentlig ansatte for ofte at de ikke har mulighet til å ytre seg uten å risikere sanksjoner. Fra et menneskerettslig perspektiv er det sentralt å styrke vernet for varslere.

Babyboomerne er i ferd med å bli gamle. Da får en stor gruppe særlige behov som samfunnet må kunne ivareta. FNs uavhengige ekspert på eldres menneskerettigheter har anslått at det i 2050 vil være ca to milliarder mennesker over 60 år, sammenlignet med dagens 600 millioner. Menneskerettslige krav til hvordan eldres samfunnsdeltakelse og levekår i institusjoner må sikres vil bli stadig mer aktuelle. På innvandringsfeltet har statene i utgangspunktet suveren rett til selvbestemmelse. Selvbestemmelsen må imidlertid ivareta visse menneskerettslige minimumskrav.

I Norge krenkes rettighetene til enslige mindreårige asylsøkere krenkes ved at barn på mottak får dårligere omsorg enn andre barn underlagt statens omsorg. I mai fastslo Borgarting lagmannsrett at Trandum-fengsling av barn bryter forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Å ha brutt et slikt menneskerettslig minimumskrav er noe av de mest alvorlige som kan skje Norge. Når politikerne driver menneskerettslig balansekunst helt på kanten av grunnleggende rettigheter Norge har bundet både seg selv og andre stater til, vil vi lett bli dømt i nasjonale eller internasjonale domstoler. Dette påvirker Norges omdømme som menneskerettsnasjon.

Menneskerettighetene beskytter ikke bare marginaliserte grupper – noen utfordringer angår oss alle. Stater iverksetter stadig mer inngripende overvåkning av sine borgere av hensyn til nasjonal sikkerhet. Teknologien gir et nær ubegrenset overvåkingspotensial, hva skjer med vår rett til personvern da? Debatten om innføring av Digitalt grenseforsvar i året som gikk synliggjør motsetningen mellom retten til privatliv og personvern og statens plikt til å beskytte sine borgere mot terror.

EMD har flere ganger minnet om faren for at statlige overvåkingssystemer som tar sikte på å beskytte demokratiet, faktisk kan undergrave det samme demokratiet istedenfor. NIM mener de konsekvenser økt overvåkning samlet sett har for sentrale menneskerettigheter må utredes bedre. Ut over å true sentrale friheter, utfordrer statlig overvåking den tilliten et fungerende demokrati beror på.

Vi har i Norge velutviklede mekanismer for at den utøvende makt og folket som sivilsamfunn samarbeider om å balansere kollektive styringsinteresser og individuelle rettigheter på en god måte. De siste årene er imidlertid dette demokratiske samarbeidet blitt vanskeligere, fordi regjeringen sender ut lovforslag på med så kort frist at viktige instanser ikke rekker å vurdere konsekvensene av dem. Løsninger som blir til i brytningsfeltet mellom sivilt samfunn og staten bidrar ikke bare til mer balansert ivaretakelse av våre menneskerettslige forpliktelser – men også til opprettholdelse av den tillit et fungerende demokrati forutsetter. NIM oppfordrer de politiske myndigheter til å sikre grunnlaget for dette samspillet bedre.

Når Stortinget i dag i plenum skal debattere vår årsmelding, håper vi de tar seg tid til å reflektere over hvordan de og regjeringen best kan etterkomme anbefalingene som fremkommer der.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook