Er vi fortsatt i krig?

70 år etter det tyske overfallet på Norge finnes det fortsatt krefter i samfunnet som ikke ønsker rettsoppgjøret nærmere gransket.

Professor Berge Furre uttalte i dokumentaren om Svein Blindheim, «Krigshelt i utakt», vist på NRK i fjor : «Det var folk fra motstandsbevegelsen som tok historien i sine hender etter krigen og ga den sitt bilde. Det har preget oss siden, det har også preget meg. Jeg var historieprofessor Magne Skodvins hengivne elev og har skrevet ting ut i fra det som jeg tror Svein Blindheim svært nødig ville at jeg skulle ha skrevet, men nå kommer det en ny generasjon som kan se på dette i et annet perspektiv». Den unge historikeren Lars-Erik Vaale fortalte imidlertid i samme program at det i dag ikke er så enkelt for yngre forskere å bedrive kritisk forskning på krigshistorien. Velger man en kritisk faghistorisk innfallsvinkel, vil man møte sanksjoner fra det etablerte historikermiljøet. Ønsker man å unngå at dører lukkes til videre fremgang i det akademiske systemet, bør man holde seg til temaer som opprettholder det etablerte bildet av krigshistorien. Mange hendelser innenfor denne epoken blir derfor stående uutforsket og bildet av norsk krigshistorie forblir i stor grad svart/hvitt.

Greier så noen å slippe til med en nyansert versjon, hvor taperne også får komme til orde, blir man enten tidd i hjel eller man møter en moralsk fordømmende tone. Ofte blir det et ensidig fokus på tragedien Holocaust, og debatten stopper opp. I kjølvannet av bokutgivelsen «Vi sloss for Norge» ser vi igjen denne tendensen. I boka er Svein Blindheim på ny aktuell som historisk aktør. Men denne gang sammen med tidligere NS-medlem og frontkjemper Bjørn Østring. I dag er de begge 90 år og forsonet. «Boka beskriver en betingelsesløs forsoning», uttaler forfatter Arvid Bryne til Klassekampen 13.10.07. Boka kommer med flere oppsiktsvekkende opplysninger, men disse kommer i skyggen av kritikken mot Østring. Bl.a overtok han en leilighet etter en jødisk familie hvor mannen i familien ble drept i Auschwitz. Østring hevder at han ikke visste at leiligheten tilhørte en jødisk familie. «Det står ikkje til truande. Her bør nokon seia noko til han om elementært skamvit», uttaler statsviter Bernt Hagtvet i sin bokanmeldelse og stiller bl.a spørsmålet: Veit Blindheim kva han gjer? ( Dag og Tid 12.10.07)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, Svein Blindheim vet hva han gjør. Han vet at den skarpe motsetningen mellom motstandssiden og NS-siden, ikke holder i forhold til historiske undersøkelser og hans egne krigs – og motstandserfaringer. Han vet at variasjonene var mye større på begge sider og at samarbeidet med den tyske okkupanten også var stort hos de som regnet seg på seierherresiden, ikke minst innenfor det økonomiske og administrative området. Bildet var ikke svart/hvitt. Det var grått, sier Blindheim.

Arrestasjonen og deportasjonen av jødene november 1942 er den uhyggeligste hendelsen i Norge under krigen. Arvid Bryne burde derfor ha stilt flere kritiske spørsmål når det gjelder Østrings kjennskap eller ikke kjennskap til jødeforfølgelsene. I boka har Arvid Bryne valgt å la dette spørsmålet stå åpent. Bryne kommer imidlertid med interessante opplysninger om oberst og diplomat Ingvald Smith-Kielland, som deltok i Østrings «kjendisbryllupet» i 1943, og som i 1948 ble protokollsjef i utenriksdepartementet, deretter kammerherre og hoffmarskalk hos kong Haakon og til slutt hoffsjef. Hvorfor deltok han i et bryllup hvor også Quisling og andre kjente NS-politikere var tilstede? Når var det eventuelt han reddet seg over på riktig side? Har vi kanskje her å gjøre med et eksempel på at krigens bilde var grått, slik Blindheim hevder? Og hvorfor ikke undersøke nærmere Brynes påstander om Jens Christian Hauges rolle i kulissene i forkant av «Blindheimsaken» i 1978? Vi får også vite at Østring og flere andre tidligere frontkjempere allerede har hatt forsoningsmøter med sine tidligere fiender fra kampene på Østfronten, de sovjetiske krigsveteranene i Russland. Hvordan er det mulig? Kan forklaringen være at de sovjetiske krigsveteranene, som virkelig var deltakere i en blodig krig, har valgt å legge krigen bak seg i motsetning til visse profilerte krigsveteraner m.fl. i Norge?

Under arbeidet med dokumentaren «Krigshelt i utakt» uttalte historieprofessor Ole Kristian Grimnes bl.a : «Når det har vært forsøk på forsoning mellom NS-folk og hjemmefrontfolk, så har jo alltid kravet fra hjemmefrontfolkene vært at NS-folkene skal komme med en lang tirade om at det var galt det de gjorde, så kan man begynne å snakke om forsoning. Det er jo egentlig ikke sånn forsoning foregår - man har slåss, vært veldig uenige, så blir man enige om at vi var uenige, men vi kan likevel respektere hverandre, til tross for at vi var rykende uenige da kampen pågikk». Grimnes trekker fram Blindheim som det genuine unntaket. Han sier: «Blindheim krever ikke avbikt på forhånd før man begynner å snakke om forsoning, og det at han såpass tidlig gikk i gang med en hovedoppgave om frontkjemperne viser jo tydelig at han har gjort det ut fra en følelse av å forstå den andre siden som han slåss mot.»

Blindheim er den første motstandsmannen som våger å stå fram offentlig og strekke ut hånden til en tidligere fiende. Det har aldri skjedd i Norge før. Likevel velger man atter en gang den moralsk fordømmende innfallsvinkelen, og dermed er alt annet interessant i boka lagt ad acta. Men det er kanskje det enkleste?

Det er påfallende at mens Norge som aktør i internasjonal politikk jobber for fred og forsoning, greier vi ikke selv å bygge bro over motsetningene som krigstidens erfaringer skapte. Krigen og okkupasjonen sluttet ikke i 1945, den fortsetter. De som havnet på feil side blir fortsatt i stor grad fremstilt som pariakaste. Det hele startet med rettsoppgjøret. I stedet for å finne veien til forsoning, fullbyrdet rettsoppgjøret splittelsen i folket. Ca. 92000 nordmenn ble etterforsket av myndighetene og nærmere 50000 NS-medlemmer ble dømt som landssvikere. Landet ble delt i to mange år fremover. Det var jøssingene på den ene siden og svikerne på den andre. Dem og oss. Seierherresiden ble aldri gransket. Bildet ble derfor svart/hvitt.

Blindheim viderefører kritikken som oppsto allerede like etter frigjøringen, hvor enkelte argumenterte for lempe og barmhjertighet i oppgjøret. Dette var personer med plettfri fortid, som slett ikke var vennlig innstilt til NS under okkupasjonen. De mente at man skulle straffe de verste forbrytelsene og de personene som hadde ansvaret for ugjerninger under krigen, men ikke utvide oppgjøret til f.eks. passive NS-medlemmer og ufarlige medløpere. Det ble advart mot å bruke landssvikerstemplet på alle NS-medlemmer. «Det kunne hende at det også fantes folk i andre leire som bedre fortjente dette navnet», uttalte mange. Blant kritikerne var Norges fremste ekspert i strafferett før krigen, professor Jon Skeie, overlege Johan Scharffenberg, professor i paleontologi Anatol Heintz, tidligere direktør i Norsk Industriforbund Lorentz Vogt, Milorg-sjef i Stor–Oslo, Oliver Langeland og den kjente foredragsholderen og forfatteren Marta Steinsvik m.fl. Ikke sjelden ble disse personene truet med rettslige tiltak som i enkelte tilfeller endte med fengselsstraffer uten vilkår. I privatarkivet etter Marta Steinsvik finner man flere trusselbrev hvor hun også blir truet på livet.

Er vi fortsatt i krig?

Det interessante er at det aldri har vært gjort faghistoriske undersøkelser rundt disse enkeltpersonene som fremmet denne kritikken. Var kritikken berettiget og inneholdt den noe av sannhet? Er det fordi vi i dag, nærmere 70 år etter det tyske overfallet på Norge 9. april, fortsatt har krefter i samfunnet som ikke ønsker rettsoppgjøret nærmere gransket? Undersøkelser i nyere tid viser dessuten at mye av det skriftlige kildematerialet knyttet til denne kritikken fortsatt er gradert, mangler eller ikke lar seg oppspore. Kan det ha noe å gjøre med at seierherren har et rulleblad fra krigens dager som fortsatt ikke tåler dagens lys? Da er det kanskje enklere å bare fortsette krigen?

Er vi fortsatt i krig?