Er vi ingenting verdt?

VOLD MOT KVINNER: Min familie ga meg en dødsdom da jeg brøt med dem. Nå vil jeg hjelpe andre norsk-indiske jenter som er fanget i samme håpløse situasjon som jeg var, skriver Sarita Skagnes.

Kjære Manuela Ramin-Osmundsen. Mandag 15. oktober utkom min bok «Bare en datter». Den er sendt til deg og ditt departement og jeg ber deg om å lese den. Den handler om mitt eget liv. Et liv preget av tortur og undertrykkelse. Allerede som nyfødt ble jeg forsøkt drept av min far fordi jeg var jente i en kultur der døtre ses på som en belastning. Fra jeg var tre år, måtte jeg jobbe som hushjelp og slave fordi familien min byttet meg bort mot en gutt. Jeg ble mishandlet og seksuelt misbrukt av min far og mine fettere.

Flere norsk-indere har den siste uken forsøkt å bagatellisere det debattinnlegget denne boken er, ved å si at min historie er unik. At de syns synd på meg, men at min historie på ingen måte er representativ for indiske jenters liv. Det er ikke synd på meg! Jeg har klart å frigjøre meg. Dette handler ikke lenger om meg, men om alle norsk-indiske jenter som befinner seg i lignende situasjon i dag.

Jeg vet at mange norsk-indiske jenter lider i dag. Min bok er et utgangspunkt for deg og ditt departement til å ta tak i dette. Vi må diskutere disse problemstillingene i det offentlige Norge og sammen finne ut hva som må gjøres. Jeg ber deg rett og slett om hjelp til å hjelpe. Grov fysisk mishandling, seksuelle overgrep og psykisk trakassering av kvinner er i følge menneskerettighetskonvensjonen å regne som tortur. Den norske staten er i henhold til konvensjonen ansvarlig for å sikre at ingen borgere blir utsatt for tortur og mishandling. Vold mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem og den mest omfattende krenkelsen av menneskerettighetene i Norge.

Så sent som i april i år ble det offentliggjort en undersøkelse gjort av indiske myndigheter i samarbeid med bl.a. UNICEF og Redd Barna. Undersøkelsen viser at 53 prosent av alle indiske barn i dag blir seksuelt misbrukt. Vi vet at hvert femte jentebarn i delstaten min, Punjab, rett og slett er forsvunnet. Mer enn femti millioner kvinner mangler i Indias befolkning. Det skjer et medgiftsdrap i hjemlandet mitt hvert 93. minutt. To av tre barn i India blir fysisk mishandlet og over halvparten av alle indiske barn må jobbe syv dager i uken. Er det slik at du og ditt departement ikke vet dette? Eller er det slik at dere tror det skjer noe magisk med oss indere når vi krysser den norske grensen? At vi legger av oss generasjoner av ukultur på flyplassen? For det er nettopp ukultur dette er: En strukturell og systematisk undertrykkelse av kvinner og barn som har svært lite med religion å gjøre.

Den fysiske mishandlingen og psykiske trakasseringen av meg fortsatte etter at jeg kom til Norge. Jeg hadde ingen å henvende meg til, ingen å søke hjelp hos fordi jeg var fanget i en lukket, patriarkalsk kultur som knebler alle forsøk på individuell frigjøring. Likevel har jeg klart å frigjøre meg, og det er jeg stolt av.

Det jeg ikke er stolt av, er den rungende tausheten fra ditt departement og storsamfunnet for øvrig. Min familie ga meg en dødsdom da jeg brøt med dem. Jeg har likevel valgt å utgi denne boken fordi jeg håper og tror at jeg ved å stå frem på denne måten kan hjelpe andre norsk-indiske jenter som er fanget i samme håpløse situasjon som jeg var.

Flere norsk-indere jeg har snakket med den siste uken sier at de ikke ønsker debatt rundt dette i Norge. Dette er fordi mange av dem er vitne til og lever midt oppe i det jeg skriver om. Står de fram må de ta en debatt rundt dette og komme i offentlighetens søkelys, noe de for enhver pris vil unngå. De venter bare på at alt roer seg så de kan fortsette å leve som før. Blir det slik, vil mange norsk-indiske kvinner og barn fortsette å leve liv der norsk lov ikke lenger gjelder når de har trådt over dørstokken hjemme. Vi må gjøre alt vi kan for at dette ikke skal skje.

Det indiske samfunnet i Norge er et lukket samfunn. Det verste man kan gjøre er å fortelle noen utenfor familien om problemene sine. Dette fører til at jenter i min situasjon rett og slett ikke tør å søke hjelp.

MISHANDLET: Sarita Skagnes skriver at mange norsk-indiske jenter lider i sitt åpne brev til barne-og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Foto: Agnete Brun
MISHANDLET: Sarita Skagnes skriver at mange norsk-indiske jenter lider i sitt åpne brev til barne-og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Foto: Agnete Brun Vis mer

En undersøkelse gjort av Redd Barna viser at norske kommuner ikke har noen oversikt over omfanget av vold og seksuelle overgrep mot barn. Ingen norske kommuner har laget planer for hvordan de skal arbeide med barnevolden. Samtidig vet vi at 45 prosent av alle barn og unge i Oslo har opplevd eller sett vold mot barn. Dette er en dobbelt så stor andel som i resten av landet. Det bør være unødvendig å påpeke at Oslo også har den største andelen mennesker med ikke-norsk bakgrunn. Dette kan neppe være tilfeldig.

Er det slik at myndighetene ikke tør gå inn i denne debatten av frykt for å stigmatisere indere i Norge? Jeg stigmatiserer ingen ved å sette søkelyset på dette alvorlige samfunnsproblemet. Det indiske samfunnet i India og Norge har stigmatisert seg selv gjennom denne ukulturen. Det kan ikke være slik at frykten for stigmatisering av indere i Norge skal gå foran menneskerettighetene. Hvor lenge skal jenter som meg måtte tie, tåle og lide i taushet? Du er den som kan sette denne viktige debatten øverst på dagsordenen. Det er vi verdt!

Er vi ingenting verdt?