PYSETE FORELDRE: «Litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde: Sara Johannessen / NTB Scanpix
PYSETE FORELDRE: «Litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Er vi maktesløse nikkedokker for våre barn?

Å oppdra barn skal være mer enn å være deres rådgiver - det betyr å kunne fortelle dem hvor skapet skal stå.

Debattinnlegg

Jeg leste en gang en leder skrevet av en dame som utvilsomt hadde tonnevis med rapporter og tall å basere sine uttalelser på. Hun sa så flott at vi må slutte å kalle det «oppdragelse». Vi voksne må slutte å si at vi skal oppdra barna våre, for det blir så altfor nedlatende. Så hva skulle vi heller kalle det? Veilede. Veilede! Her mener jeg at litt av problemet ligger. Når vi ikke lenger kan si at vi skal oppdra barna våre, men veilede dem, så gir vi fra oss altfor mye makt til noen som på ingen måte er skikket til å ivareta den. Det er noe veldig galt med retorikken her. Vi slår beina under vår egen autoritet som foreldre og løfter barna kunstig høyt på rangstigen. De er barn, de skal ikke veiledes, de skal oppdras.

Å veilede barn høres ut som et begrep man kan studere seg fram til med akkurat riktig mengde caffè latte og forstå-seg-påisme, men som ikke byr på noen reell forståelse utover det teoretiske. Å oppdra barn skal være mer enn å være deres rådgiver, jeg mener det betyr å kunne fortelle dem hvor skapet skal stå og at sånn er det bare. Middag før dessert, fordi sånn er det bare. Først pysj, så rosin.

Her er det mulig jeg tar feil, for jeg er ingen ekspert, og godt er det. Jeg trenger ikke ørten ulike bøker til å fortelle meg om ørten ulike måter å oppdra mine barn på. Jeg velger å basere oppdragelsen av mine barn på sunn fornuft, skjønn, kardemommeloven, min egen barndom og inspirasjon fra andre. Ser jeg et lurt triks hos et vennepar, så kopierer jeg det og prøver det her hjemme også. Gjennom slik prøving og feiling kommer jeg etter hvert fram til en formel som fungerer for meg, mitt hjem og mitt barn. Ingen lærebok nødvendig. Og når ble sunn fornuft ikke lenger godt nok? Jeg trenger ingen forskningsutredning for å fortelle meg at småbarn ikke burde løpe rundt med saks, på samme måte som jeg ikke trenger de 10 bud til å forstå at det er dumt å slå i hjel andre. Den klarer jeg å regne meg fram til selv, takk.

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er riktig, slik artikkelen antyder, å hele tiden underbygge sine valg på forskning og psykiateres bedrevitenhet. Jada, jo da, i undersøkelser av 40 000 barn så kan du helt sikkert finne hovedtrekk som gjelder for de fleste, men jeg mener at det blir helt feil å basere oppdragelsen på forskningsdata og ekspertanalyser. Barn er ikke konstante verdier som lar seg kvantifisere i et regnestykke, de er snøfnugg.

Ved å lene seg på råd fra eksperter tror jeg videre at man frarøves selvtilliten til å ta egne valg og stå for disse. Og det vil paradoksalt nok bli vanskelig å oppdra egne barn hvis man lar andre voksne oppdra en selv til å oppdra ens egne barn. Jeg hører stadig om ulike tilnærminger til oppdragelse, enten det er «la barna ligge og gråte»-teknikken eller om det er fri utfoldelse uten rammer. Min tilnærming til dette er at jeg prøver meg fram og ser hva som fungerer for meg og mitt barn. Om det ikke funker for oss, så funker det ikke. Jeg gir da blanke i om det har fungert for 100 000 amerikanske barn. En viktig tommelfingerregel her er: My house, my rules.

Som en mann som ligger og vaker i brytepunktet mellom tøff og myk, så prøver jeg hele tiden å balansere mengdeforholdet mellom lekeonkel og sjef. Jeg tror likevel det er viktig med begge, for som det heter: «Ekte menn sitter ikke barnevakt for barna sine. De oppdrar dem». Problemet er at man så gjerne vil være bestevenn med barna sine, men det er helt nødvendig med en naturlig maktbalanse mellom barn og voksne. De voksne må stå over barna i næringskjeden, hvis ikke blir man behandlet som en venn, ikke en autoritet. Noen ganger må man kunne si at «Vi er voksne, du er et barn, that's that, og sånn blir det bare». Dette lar seg lett sammenlikne med at en arbeidsplass trenger en sjef som kan kutte gjennom og bestemme.

For å trekke en dristig parallell, så er barneoppdragelse ikke så veldig forskjellig fra å oppdra en bikkje. De samme grunnreglene gjelder for maktbalanse og respekt. Hvis du aldri setter begrensninger for hva hunden får lov til, vil du raskt miste kontrollen og vips, så står den på stuebordet og spiser maten din. Hunden må vite at du er sjefen, sånn er det også med barn. Hvis de ikke respekterer deg, så vil de gjøre som de vil. Blir de aldri fortalt at det er ei tid for å sitte skolerett og ei tid for lek, vil de alltid prioritere enkle utveier. Derfor mener jeg det må være mulig å sette seg i respekt og vise at det er de voksne som går med buksene, ikke motsatt.

Litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger. Jeg mener det må være lov å ta barna litt i øra hvis alt går rett åt skogen. Det samme gjelder med hunder. Om hunden din ikke adlyder deg, men stiller seg til motverge og glefser etter hånden din, ja da må du faktisk brette opp ermene og fortelle hvem som er sjefen. Det nytter ikke å veilede en hund. Det er ikke snakk om maktmisbruk, men oppdragelse og respekt. Man må kunne sette ned foten og si at «Her går grensa, ikke lenger nå. Jeg bestemmer og sånn er det bare. Først pysj, så rosin.»

Her går det selvfølgelig en hårfin grense, for all bruk av autoritet må være rettferdig og berettiget, ellers vil det raskt bite deg i ræva. Det nytter jo ikke å klage over at barna dine roper til deg, hvis du roper til dem. Barn er tross alt et speilbilde av dine handlinger.

Jeg har bevisst ikke forholdt meg til ekspertenes råd eller forskning i forkant av å skrive denne teksten. Jeg tar helt sikkert feil i mange av mine påstander og det er akkurat sånn jeg vil ha det. My house, my rules. Eksperter og andre forstå-seg-påere som kommer og banker på min dør, må regne med å bli behandlet på samme måte som Jehovas vitner. Nei takk, ellers takk, adjø.