Er vi viktigere enn våre barn?

Vil det være urimelig om fremtidige generasjoner bruker vår pensjon til å løse klima- problemene som vi har påført dem, spør Per Ivar Karstad.

DEN RÅDENDE økonomiske tankegang i vårt samfunn er basert på at det vi har i dag er mer verdt en det som vi kan ha om noen år. Jo lenger unna de tenkte gjenstander eller penger er i tid, jo mindre regnes de å være verdt. Dette medfører at inntekter som kan fremskyndes prioriteres frem, og at utgifter som kan utsettes - de utsettes. Dette gjelder også i samfunnsøkonomien, hvor offentlige prosjekter og investeringer skal tilfredsstille en gitt avkastning, hvilket medfører at «få miljøprosjekter eller andre prosjekter med svært langsiktige virkninger blir gjennomført» (NOU 1997:27 side 75). Det hele begrunnes med en finansiell tenkning hvor de samme pengene kan brukes til alternative ting, investeres i alternative prosjekter eller verdipapirer som vil kunne gi en gitt avkastning, for eksempel 7 % per år. Siden en kan få denne avkastningen ved å investere i alternativer, så tenker de fleste investorer (som for eksempel ulike finansdepartement) at da investerer en der en får høyest finansiell avkastning, og ikke nødvendigvis der hvor vi får størst samfunnsnytte på lang sikt målt etter andre kriterier. Så også med investeringer i klimaforebyggende tiltak. Konsekvensen av denne tenkningen er å si at vi og vårt er vesentlig mer verdt enn livene til våre barn og barnebarn. Et slikt syn begrunnes ut fra at det er en risiko for at menneskeheten ikke eksisterer om noen år. Derfor er det rimelig at verdien av fremtiden bør reduseres (diskonteres) ved å sette større verdi på nåtiden enn på fremtiden.

ETTER MITT SYN er dette fundamentalt galt, både moralsk, etisk og i forhold til økonomisk tenkning. Det er grunnlegende feil å anta at alternativavkastningen vil være god i uendelig tid dersom en ikke investerer i samfunnsnyttige tiltak som infrastruktur, helse, utdanning og klimaforebygging, fordi dette er investeringer som bidrar til å sikre fundamentet for fremtidig verdiskaping og produktivitet. Uten denne type investeringer vil produktiviteten i samfunnet vårt ikke kunne holde tritt med våre konkurrenter, og dette produktivitetstapet er avgjørende for økonomisk utvikling. Dersom samfunnet ikke foretar denne type investeringer, så vil vi etter hvert miste vår konkurranseevne, økonomien vil vokse mindre enn våre konkurrenters, og alternativavkastningen blir mindre enn den ville vært med de samfunnsnyttige investeringene. Tenk et samfunn hvor det historisk ikke hadde vært investert i vei, telekommunikasjon, jernbane, skip, sykehus, skoler - hvor mye ville et slikt samfunn kunne produsere? Hele vår konkurranseevne er bygd på våre bedrifters evne til å konkurrere, og de rammebetingelser samfunnet gir for å konkurrere.

DERSOM SKADENE fra klimaendringer blir tilstrekkelig store vil det kunne ha en betydelig negativ effekt på vår nasjonale og den globale økonomiske utvikling, slik at det vil medføre en betydelig økonomisk tilbakegang. Stern-rapporten som ble publisert høsten 2006 hevder at klimaendringer kan føre til økonomisk tilbakegang tilsvarende det en opplevde under depresjonen og de to verdenskrigene i første halvdel av 1900-tallet. Da vil vi snart erfare at alternativavkastningen blir negativ, og avkastningskravet til klimaforebyggende tiltak blir negativ. Det betyr at vi sparer - vi får en positiv rente - ved å investere i klimaforebyggende tiltak.

ALLIKEVEL SYNES DET som om politikerne vegrer seg mot å ta de reelle valgene knyttet til klimapolitikken. De lytter etter mitt syn i for stor grad på den rådende økonomiske tenkning, som sier at dette er for usikkert og for langt frem til å gjøre noe med nå. La oss vente noen år til og se - og så sparer vi heller pengene og satser på at det gir oss bedre evne til å takle fremtidige utfordringer enn vi ellers ville hatt. Det hjelper dessverre ikke å ha nok penger, hus og biler når jorda ikke er i stand til å forsyne oss med de mest nødvendige ting som mat og rent vann fordi vi har brukt ressursene på å kjøpe hus og bil på bekostning av miljøforebyggende tiltak. Når vi bevisst utsetter å forebygge problemene som ligger foran oss, er det da urimelig av de som påføres skade, enten det er befolkning i fattige land eller fremtidige generasjoner, å sende regningen for klimaproblemene til oss? Vil det være urimelig om fremtidige generasjoner bruker vår pensjon til å løse klimaproblemene som vi har påført dem?

NASJONEN VÅR, som er en av verdens rikeste målt per person og som har tjent godt på å produsere olje og gass, burde nå ta vesentlig sterkere grep for å etablere en politikk som sikrer våre barn og barnebarn en verden som kan vokse videre på en bærekraftig måte. For å lykkes med dette er det avgjørende at vi finner en bedre måte å vurdere klimatiltak på enn det som praktiseres i dag. Dette landet har unike muligheter, gjennom den menneskelige og finansielle kapitalen vi disponerer, til å bygge en industri og et næringsliv basert på bærekraftig energi i transportsektoren, til oppvarming og i elektrisitetsproduksjonen. La oss utnytte denne muligheten, til nytte for oss selv, verden for øvrig og fremtidige generasjoner. La oss gjøre de samfunnsnyttige investeringene som er nødvendig, slik at vi sikrer Norge og resten av verden en bærekraftig økonomisk utvikling - en utvikling som sikrer fremtidige generasjoner et godt liv, og som sikrer oss et godt ettermæle. Våre barn er minst like mye verdt som oss - de er fremtiden vår.