DØDE: Moren til Sergej Magnitskij holder et bilde av den verdenskjente russiske korrupsjonsvarsleren og advokaten Sergej Magnitskij, som døde i et russisk fengsel i 2009. Foto:  Alexander Zemlianichenko / AP / NTB Scanpix
DØDE: Moren til Sergej Magnitskij holder et bilde av den verdenskjente russiske korrupsjonsvarsleren og advokaten Sergej Magnitskij, som døde i et russisk fengsel i 2009. Foto:  Alexander Zemlianichenko / AP / NTB ScanpixVis mer

Er ytringsfrihet den sterkestes rett?

«The Magnitsky Act» utfordrer våre forutinntatte holdninger, og belyser hvordan enhver historie bygger på allment aksepterte og etablerte forutsetninger. 

Meninger

Som konsulent ved Norsk filminstitutt (NFI) innstilte jeg «The Magnitsky Act» for produksjonsstøtte. Jeg mente den fremsto som en film med tydelige kunstneriske ambisjoner, et originalt fortellergrep, en eksperimenterende og nyskapende form og et spennende narrativ. Søknaden kom fra den tidligere Cannes-regissøren Andrei Nekrasov og det solide produksjonsselskapet Piraya, et selskap med mye erfaring fra kontroversielle filmer bla gjennom co-produksjonen av de Oscar-nominerte filmene «The Act of Killing» og «The Look of Silence».

Artikkelforfatter: Kristine Ann Skaret er dokumentarfilmkonsulent ved Norsk filminstitutt.  

Vis mer

Det mest fascinerende ved prosjektet slik jeg har lest og sett det så langt, er at det problematiserer medienes historieformidling og kildehåndtering, og nyhetene som sannhetsvitne. Filmen utfordrer våre forutinntatte holdninger og belyser hvordan enhver historie bygger på allment aksepterte og etablerte forutsetninger. Jeg mener dette er den kreative dokumentarens viktigste oppgave i dagens mediesamfunn; å trene publikums kritiske blikk, sette spørsmåltegn ved de historiene vi får fortalt i media, stille spørsmål om hvem som forteller og hvorfor..

Å bli beskyldt for å ha gitt tilskudd til en propagandafilm for Putin, er nesten vanskelig å ta alvorlig. Samtidig er det klart at slike utspill får store konsekvenser når de kommer fra erfarne politikere og samfunnsdebattanter. Enhver offentlig institusjon er avhengige av politikernes velvilje. Nettopp derfor er det viktig å fastholde prinsippet om «armlengdes avstand».

Tanken bak prinsippet er at politikere ikke skal påvirke kunstfeltets prosjekter, i dette tilfelle filmprosjekter, fordi de ikke skal blande seg i eller bedømme filmers kunstneriske kvaliteter, eller ytringer. NFI som forvaltningsorgan spiller en mellomrolle her. Vi er en formidlende instans med fagfolk som skal evaluere og gi tilskudd til norske filmprosjekter.

Personlig mener jeg at ethvert menneske har et etisk ansvar i alle sine beslutninger, men det er selvfølgelig ikke min jobb som konsulent å vurdere om jeg enig eller uenig i filmens budskap. NFI har verken kompetanse eller kapasitet til å vurdere hvorvidt Pirayas dokumentasjon er mer eller mindre etterrettelig en Browders. Det kunstneriske og juridiske ansvaret ligger hos produsenten – og hos visningsplattformen. Det er derfor en stor fordel i søknadsprosessen for kontroversielle filmer at de kan vise til co-produksjonsavtaler med solide tv-plattformer som stiller seg bak det redaksjonelle ansvaret, slik tilfelle var med «The Magnitsky Act».

I forbindelse med visningen av Pirayas forrige film «Pels» i 2015, anslo NRK at de brukte et halvt årsverk på å kvalitetssikre, ivareta ansvaret ovenfor medvirkende og imøtekomme kritikken fra pelsdyrnæringa, som hadde stor interesse av å få filmen stoppet. Filmen ble til slutt vist, etter grundig arbeid fra produsenter og kringkaster. Den ble likevel meldt til PFU, som frikjente den på alle punkter. For demokratiet og ytringsfriheten er det helt vesentlig at NFI, som forvalter offentlige tilskuddsmidler, og NRK som allmennkringkaster kan støtte prosjekter som utfordrer systemer og maktapparat.

Helsingforskomiteen presiserer i Morgenbladet forrige uke at deres intensjon ikke har vært å stoppe filmen, men å imøtegå det de mener er feilaktige påstander. I så fall er deres agering i media svært utydelig. Det er selvfølgelig enhvers rett, og kanskje også plikt, å imøtegå det en mener er misvisende fremstillinger – nettopp slik Nekrasov forsøker å gjøre i sin film. Det bør også være mulig for Helsingforskomiteen å svare på de spørsmålene filmen stiller i forhold til Magnitsky-saken. Det mest oppsiktsvekkende her er imidlertid at de referer til ikke-publisert materiale, som derfor ikke kan være verken injurierende eller misvisende. Vi som har vært involvert i produksjonen har fått streng beskjed om å håndtere dens materiale ytterst konfidensielt, nettopp for å unngå den situasjonen filmen har havnet i nå.

Den kreative dokumentarfilmens utfordring er at den ofte opererer i krysningspunktet mellom kunst og journalistikk, for eksempel ved å være subjektiv eller tvetydig. I det siste har vi sett flere tilfeller, for eksempel med filmene «Pels» og «Dugma». Ved visningen av disse filmene valgte NRK å imøtekomme denne utfordringen, og sikre sitt redaksjonelle ansvar, ved å pakke filmene inn i et påfølgende debatt program. På denne måten sikrer de at flere perspektiv kommer fram og eventuelle påstander blir imøtegått, diskutert og nyansert. Samtidig ivaretas filmenes ytringsfrihet og kunstneriske frihet. Dette planla også kortfilmfestivalen å gjøre i forbindelse med sin visning av «The Magnitsky Act». En slik løsning gir publikum muligheten til å ta stilling til saken og diskusjonen om jeg som konsulent for NFI har gitt økonomisk støtte til russisk propaganda.

Ethvert narrativ bygger på noen etablerte forutsetninger, og fordrer at fortelleren vektlegger noe og forenkler noe annet. Dette gjelder også historien om Magnitsky, både den Browder har fortalt og den Nekrasov forsøker å fortelle. Jeg mener at dokumentarfilmens viktigste oppgave er å kritisere og utfordre det etablerte. Hvis dokumentaren skal nektes å stille kritiske spørsmål, fordi den dermed rokker ved gode intensjoner, politisk makt eller økonomiske interesser, er det mange som må legge ned kameraene. Jeg har stor respekt for at det redaksjonelle ansvaret er tungt å bære for en liten aktør som Kortfilmfestivalen i Grimstad. Dersom politiske eller økonomiske krefter som har råd til advokater og dyre rettsaker skal kunne true andre til taushet, er det et stort problem for demokratiet og ytringsfriheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook