Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Erdoğans krig

Erdoğan har gitt intervensjonen i Syria navnet «Fredsvår». Men det er nok langt mer riktig å kalle den «Erdoğans krig».

KYNISK: Utpeker kurderne som fienden. Kan slik kynisk kalkulering forklare Erdoğans nye krig? (Foto: Scanpix / BULENT KILIC / AFP)
KYNISK: Utpeker kurderne som fienden. Kan slik kynisk kalkulering forklare Erdoğans nye krig? (Foto: Scanpix / BULENT KILIC / AFP) Vis mer
Meninger

USAs president Trump bestemte 6. oktober å ta amerikanske soldater ut av de kurdiske områdene i Nordøst-Syria (Rojava). Dermed ga han grønt lys til den pågående tyrkiske intervensjonen, som fører til store menneskelige lidelser, ny flyktningbølge, et styrket IS og eskalerer konflikten mellom Tyrkia og Syria.

Hva er så viktig for President Recep Tayyip Erdoğan at han er villig til å risikere så mye? Han sier selv at våpnene skal bygge fred og sikkerhet. De skal eliminere terrorister og etablere en buffersone på syrisk side av grensen. Men for å forstå bakgrunnen for krigen, må vi også ta i betraktning forholdene internt i Tyrkia. Krigen handler om mer enn sikkerheten i grenseområdene.

Riktignok mener Erdoğan å ha bevis for at Det demokratiske unionspartiet i Rojava (PYD), og dets militære del (YPG), egentlig er terrorister. De er et underbruk av Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), som den tyrkiske staten har vært i konflikt med siden 1984, og som både EU og USA anser som en terrororganisasjon.

Da hjelper det ikke at YPG har spilt en avgjørende rolle i kampen mot IS, hvor de kjempet sammen med USA og Europa. Og selv om YPG-samarbeid med PKK ikke kan utelukkes, så gjennomførte de ingen angrep på Tyrkia før de selv ble angrepet i byen Afrin fra januar til mars 2018, da Tyrkia tok over kontrollen. De hadde sågar trukket våpen og soldater vekk fra grensen mot Tyrkia før angrepet startet 9. oktober.

Tyrkias plan er uansett å etablere en 30 km bred buffersone hvor man i første omgang kan flytte én million syriske flyktninger. I et litt lengre perspektiv skal ytterligere én million av Tyrkias totalt ca. 3,6 millioner syriske flyktninger flyttes dit. Dermed vil man oppnå en radikal endring av demografien i området og svekke utsiktene til kurdisk selvstendighet i et fremtidig fredelig Syria.

Planen må også sees på bakgrunn av den økende motstanden i Tyrkia mot flyktningene fra Syria. Tyrkias befolkning har riktignok aldri vært etnisk eller kulturelt homogen, men den tyrkiske nasjonalismen står sterkt om dagen, og de syriske flyktningene blir sett på som fremmede, både etnisk og kulturelt.

Ved å fri til nasjonalistiske følelser ønsker Erdoğan å tvinge det største opposisjonspartiet, CHP til å distansere seg fra det pro-kurdiske partiet, HDP, som er sterkt kritisk til intervensjonen. Han kalkulerte korrekt med at CHP ville støtte intervensjonen. Dermed kan han lykkes med å rive broene som ble bygget under valgene i Istanbul tidligere i år. CHP-kandidaten Ekrem Imamoglu vant takket være HDP-stemmene.

Ved å slå en kile inn i samarbeidet mellom CHP og HDP kan Erdoğan hindre at Imamoglu vinner i det neste presidentvalget i 2023. Å hindre at HDP støtter CHPs presidentkandidat er ekstra viktig etter at tidligere politiske forbundsfeller som eks-statsminister Ahmet Davutoglu og eks-finansminister Ali Babacan har gjort det kjent at de vil etablere nye partier, som vil fri til Erdogans velgerbase.

En annen faktor er at tyrkisk økonomi er i en lavkonjunktur. Blant annet er byggebransjen hardt rammet. Eierne av de største byggefirmaene har tette bånd til Erdoğan-familien, og de og AK-partiet hans kontrollerer det meste av tyrkiske medier. Erdoğan har allerede kunngjort at Tyrkia vil bygge ti distrikter og 140 landsbyer for de syriske flyktningene i buffersonen. Med andre ord vil de kriserammede byggefirmaene få nye oppdrag og Erdoğan kan gjennom dem opprettholde grepet om mediene.

Det politiske maktspillet trer ekstra tydelig frem når en husker hvordan Erdoğan forsøkte å fri til kurderne forut for valget i Istanbul. Han brukte til og med den fengslede PKK-lederen, Abdullah Öcalan, for å hindre støtte til Imamoglu. Han fikk Öcalan til å skrive et brev der han ba kurdiske velgere om å «forholde seg nøytrale» i valget i Istanbul. Det er ikke ofte Öcalan blir sitert av Erdogan eller den ultranasjonalistiske regjeringspartneren, MHP, men dette rådet ble ofte gjengitt.

I tillegg sendte en av de tyrkiske statskanalene, TRT 6, et intervju med broren til Öcalan, der han kritiserte CHP og Ekrem Imamoglu og uttalte at kurderne burde lytte til sin fengslede leder. Öcalans råd ble likevel ikke fulgt av flertallet av kurderne i Istanbul.

Erdoğans løsning på svekket kurdisk støtte er å styrke det nasjonalistiske narrativet og utpeke kurderne i Syria som fienden.

Kan slik kynisk kalkulering forklare Erdoğans nye krig? Er den et trekk for å sikre fremtidig makt? Og forklarer det hans sterke reaksjon på at EU ikke vil finansiere byggingen i buffersonen? Han truer med «å åpne dørene og sende 3,6 millioner flyktninger til Europa.»

Det er vanskelig å gi sikre svar på disse spørsmålene. Men jeg mener likevel at slike betraktninger må med i forsøk på å forstå bakgrunnen for krigen. Den kan være rasjonell sett fra Erdoğans ønske om å forbli Tyrkias leder, mens den er skadelig i nesten ethvert annet perspektiv.

Vi ser da også at krigen er muliggjort av at Erdoğan bryter demokratiske spilleregler. Han har sentralisert makten, svekket parlamentet og kontrollerer medier og domstoler. De som er kritiske blir karakterisert som PKK-supportere. Slik kan han erstatte landets interesser med sine egne.

Ikke bare Erdoğans motiver er kommet under lupen. Mange stiller også spørsmål ved Trumps økonomiske interesser i Tyrkia og hans motiv for å trekke amerikanske soldater ut. Et nær samstemt politisk USA ser på uttrekningen som skadelig for amerikanske interesser.

Når de største maktenes politikk blir irrasjonelle på denne måten – men forståelige utfra ledernes egeninteresser – får vi en håndfast påminnelse om betydningen av demokrati og lovstyre. I et demokrati slipper ikke lederne unna med uansvarlighet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media