Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Erdogan har strupetak på Europa

Hvorfor er vi så tause?

STRUPETAK: Hvis vi sier et kritisk ord, åpner Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan (t.v.) igjen for flyktningstrømmen som i 2015 skapte politisk krise i Europa, skriver Carsten Jensen. Her er Erdogan i møte med USAs visepresident Mike Pence i forrige uke. Foto: Jacquelyn Martin / AP / NTB Scanpix
STRUPETAK: Hvis vi sier et kritisk ord, åpner Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan (t.v.) igjen for flyktningstrømmen som i 2015 skapte politisk krise i Europa, skriver Carsten Jensen. Her er Erdogan i møte med USAs visepresident Mike Pence i forrige uke. Foto: Jacquelyn Martin / AP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Carsten Jensen
Carsten Jensen Vis mer

I disse dager roper ikke Europas utenriksministre spesielt høyt når det kommer til Tyrkias invasjon av kurdernes frie områder i det nordvestlige Syria. Det er rynkede panner og bekymret mumling. Nølende fordømmelser som ikke gir mye mening når det gjelder en framrykkende hær, som har som uttalt mål å sende hundretusener på flukt i en nådeløs etnisk utrensning.

For europeerne er det nærliggende å bli forarget over Donald Trump. Nå har han i et, som vanlig hodeløst innfall (enda ett) gitt tyrkerne grønt lys for en krig mot de samme kurderne som fram til nå har vært USAs allierte i kampen mot Den islamske stat. Det er et forræderi som får selv hans ellers så underdanige partifeller i det republikanske partiet til å ta avstand.

EU fordømmer uten å bruke ordet invasjon. «Militære aksjoner» blir det heller kalt. Det snakkes om stans av våpensalg, men uten at en embargo blir forpliktende for medlemslandene. Hvorfor reagerer vi så duknakkede?

Saken er at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har strupetak på Europa. Med flyktningavtalene fra 2016 har vi gitt ham den utenrikspolitiske handlefriheten vår, med moral og samvittighet i pant. Hvis vi sier et kritisk ord, åpner Erdogan igjen for flyktningstrømmen som i 2015 skapte politisk krise i Europa.

Tyrkia, som har 80 millioner innbyggere, har fire millioner syriske flyktninger. Europa, som har 500 millioner innbyggere, mente tilbake i 2015 at en million flyktninger var nok til å få et kontinent til å knele, skjønt antallet ville ikke ha økt vårt samlede innbyggertall med mer enn tre promille.

Nå vil Erdogan bli kvitt syrerne, og det er baktanken med invasjonen av kurdernes land. Når titusener er drept og hundretusener sendt på flukt, kan de hjemvendte syrerne få lov til å bo i ruinene av kurdernes sønderskutte frihetsdrøm. Der blir de nabo med den samme president Assad som allerede én gang har forsøkt å ødelegge livene deres, og som nå vil fortsette der han slapp.

Og hva med Europa? Vår heteste drøm er jo i ferd med å gå i oppfyllelse: Å aldri mer måtte se en flyktning på europeisk jord. Det er derfor vi er tause. Enhver protest ville vært hykleri.

Vi har allerede latt titusener drukne i Middelhavet, opp mot 40.000 totalt, et offisielt tall som sikkert er i underkant av det virkelige tallet. En flåte av synkende Titanicer, som ikke har berørt oss fordi det var isen i hjertene våre de grunnstøtte på.

Vi har alliert oss med Libyas lovløse militser og tolerert slavehandelen deres og den motbydelige mishandlingen av vergeløse mennesker. Vi har latt oss redusere til en bukkende tjener, som holder døra åpen for en autoritær, nasjonalistisk usling som Tyrkias Erdogan. Vi har snakket et mindretall av demagogisk opphissede hatagitatorer etter munnen. Alt dette har vi gjort for å slippe synet av ulykkelige flyktninger i nød.

Vi har fantasert om gigantleirer i Nord-Afrika, der flyktningene skulle oppbevares på ubestemt tid. Leirer, som i realiteten ikke ville vært annet enn losseplasser for dem vi ikke orker å hjelpe. Vi har svermet for ordet nærområder, selv om vi visste godt at ordet var identisk med framtidsløshet, og at alle såkalte nærområder allerede var overfylte.

BENEKTER: Donald Trump benketer at han ga Tyrkias mektige leder Recep Tayyip Erdogan «grønt lys» til å gå inn i Syria. Foto: CNN Vis mer

Erdogan kunne, hvis han ville, forvandlet europeisk politikk til et mareritt. Nå dukker det opp et nytt nærområde. Det vil være helt tomt for mennesker, når først kurderne har blitt fordrevet fra landet sitt. Blodbesudlet, i ruiner, knapt beboelig, ja visst, men så lenge de ikke kommer til Europa, de fire millioner ulykkelige menneskene, så går det nok på et vis.

Tenk om Erdogan sendte de syriske flyktningene i vår retning. Han kan hvis han vil. De siste månedene har han gitt oss en forsmak. På de totalt uforberedte øyene Samos og Lesbos er det 30.000 nyankomne flyktninger. I forrige uke alene ankom 2600.

Dersom Erdogan ønsker det, kan antallet stige til hundretusener. Nå gjør han det motsatte. Han sender dem mot øst i stedet for vest, og forbereder veien for dem med bomber og mord. Og vi samtykker med tausheten vår. Erdogan har blitt et moralsk avstumpet Europas beste venn og allierte. Det siste kan ikke utenriksministrene våre si høyt. Men tro meg: De tenker det.

Det store sviket fant sted i 2015, da EU av feighet og opportunisme unnlot å gjøre mottakelsen av flyktninger til et felles europeisk ansvar. Menneskene, som i milliontall reddet seg i land fra synkende båter og plutselig gikk på veiene våre, skulle ha blitt rettferdig fordelt på de enkelte europeiske landene basert på innbyggertall og bruttonasjonalprodukt. I stedet ble det Tyskland, Sverige, Italia og Hellas som tok imot flesteparten, mens resten av medlemslandene overgikk hverandre i nasjonalistisk egoisme i forsøket på å slippe unna en elementær menneskelig forpliktelse. Resultatet er et forrået kontinent.

Jeg håper at kurderne gjennombanker den tyrkiske hæren, og at Erdogan i raseri sender de fire millioner syrerne til Europa. Så blir vi omsider nødt til å våkne opp og ta ansvar, og slutte med å være et bortskjemt kontinent som halvkvalt i sin egen selvtilstrekkelighet gisper etter luft. Virkelighetsfornektelsen er alltid oksygenfattig.

Kurderne kjemper for livet. Men også for en drøm. Hva kjemper vi for? Har frykt, handlingslammelse og feighet noensinne skapt en visjon for framtida?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media