ENEHERSKER: President Recep Tayyip Erdogan foran møtet i sitt nasjonale sikkerhetsråd i Ankara onsdag. Vi ser omrisset av en stat hvor alle må støtte statssjefen eller bli utstøtt. FOTO: EPA / NTB Scanpis / Pressekontoret til Tyrkias president
ENEHERSKER: President Recep Tayyip Erdogan foran møtet i sitt nasjonale sikkerhetsråd i Ankara onsdag. Vi ser omrisset av en stat hvor alle må støtte statssjefen eller bli utstøtt. FOTO: EPA / NTB Scanpis / Pressekontoret til Tyrkias presidentVis mer

Erdogan lever ved sverd

Et diktatur ser ut til å være målet for president Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia. Han skyr ingen midler for å få allmakt, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Tyrkerne vil fortsette å betale en skrekkelig høy pris fordi deres maktglade president ikke har andre mål med verken innenriks- eller utenrikspolitikken enn å sikre seg all makt i sine hender. Fra før av har hans utenrikspolitikk og diplomati lidd et dundrende nederlag. Han har skaffet Tyrkia fiender på alle kanter. Nå blir det enda flere. Innenrikspolitisk har han fra før av vist seg stadig mer autoritær, ved å slå ned på alle slags frittalende røster blant advokater, journalister, forkjempere for menneskerettighetene og i rettsvesenet.

Nå går han voldsomt mye lenger. I kjølvannet av det mislykte forsøket på militært kupp er det ikke bare de som mistenkes for å ha stått bak, som kjeppjages inn i fengslene. Nå har Erdogan satt i gang heksejakt i hele samfunnet for å renske ut et «virus», «som en kreftsvulst», med hans egne ord, på sine motstandere. Det har fått et omfang som vi nesten ikke kan tro. Mens dette skrives, er mer enn 50 000 personer arrestert, sparket eller inntil videre avsatt fra sine stillinger. I en kommentar i helga spurte vi hvor dette skal ende. Det vet vi ennå ikke.

Naturligvis kan ikke mer enn 50 000 mennesker være innblandet i et kupp, ikke før det er gjennomført og har seiret, fordi da ville det ha vært avslørt lenge før. Etterpå kan derimot mange gjøre seg medskyldige. Erdogan tror på en stor sammensvergelse mot ham, fra den muslimske bevegelsen Hizmet, under ledelse av Fetullah Gülen, og vil knuse hele bevegelsen. Og så tar han gjerne med en del andre upålitelige personer i samme slengen.

Alle tyrkiske akademikere har fått forbud mot å reise ut av landet. Tyrkiske akademikere i utlandet er bedt om å reise hjem, meldte det statlige nyhetsbyrået Anadolu i dag, onsdag.

1577 dekaner, altså fakultetsledere, ved offentlige universiteter og 401 dekaner ved private universiteter har fått krav om å gå av. Det er samtlige dekaner i landet. Rektorene har fått ordre om å undersøke alle vitenskapelig og administrativt ansatte.

15 200 ansatte i Utdanningsdepartementet har fått sparken. 21 000 lærere har mistet offentlig godkjenning.

Erdogan driver dermed snauhogst i landets akademiske kretser i jakta på motstandere. Følgene av dette for Tyrkias framtid er uoversiktlig store. Særlig ille er det for det offentlige ordskiftet, som er et vilkår for demokratiet. Det blir ikke mindre ille når 24 radio- og fjernsynskanaler har mistet sendeløyve, og tjue eller flere nyhetsportaler på internettet er stengt.

2745 dommere og statsadvokater er avsatt. Dette er rundt 20 prosent av landets dommere. Man må nesten lure på hvem som skal tiltale og dømme de virkelige kupp-makerne. Mer enn 6000 militære er arrestert og 9000 politifolk er avsatt.

I tillegg er 257 ansatte ved Statsministerens Kontor, 1500 i Finansdepartementet og 8700 i Innenriksdepartementet avsatt, dersom vi skal tro de som forsøker å holde oversikt.

Dette kan bare sammenliknes med utrenskninger under særdeles ubehagelige politiske regimer. Det har skjedd i løpet av bare fire dager etter kupp-forsøket. Som EU-kommissær Johannes Hahn uttalte mandag: Det virker som om det fantes ferdige lister over mistenkte som kunne tas i bruk ved anledning. Vi ser omrisset av en stat hvor alle må støtte statssjefen eller bli utstøtt. Det utrolige er: Erdogan har ennå ikke klart å flytte regjeringsmakta, å flytte den utøvende makta fra statsministeren til presidenten. Likevel har han tiltatt seg all politisk makt i landet, deriblant også å gripe inn i rettsvesenet, noe ingen regjering skulle ha.

Før kuppet hadde Erdogan rotet seg inn i store vansker med en feilslått utenrikspolitikk. Ahmed Davutoglu, som først var hans rådgiver, så utenriksminister og til slutt statsminister inntil han ble avsatt for å motsette seg Erdogans ønske om allmakt, hadde som utenrikspolitisk doktrine å ikke han noen fiender i nabolaget. Erdogan har i stedet skaffet seg fiender på alle kanter.

Tyrkia førte i et par år fredsforhandlinger med kurderne i Tyrkia og Kurdistans Arbeiderparti (PKK) for å få slutt på en lang og blodig borgerkrig. Tyrkia fikk et godt forhold til den i praksis uavhengige staten Kurdistan i Nord-Irak. Hovedfienden var regimet til Bashar al-Assad i Syria. Derfor valgte Erdogan å la Den Islamske Staten (IS), som kjemper mot Assad, få bruke Tyrkia som fristed og rute for våpen og «hellige krigere» inn i Syria. Erdogan kom på den måten på kant med USA og andre allierte i NATO i krigen mot IS og seinere også med Russland, da landet gikk inn i krigen og støttet Assad.

På den hjemlige fronten ofret han fredsforhandlingene med kurderne, for å tekkes tyrkiske ultra-nasjonalister, som han trengte hjelp fra for å nå sitt mål om å samle all politisk makt i egne hender. Men USA kriger mot IS og bruker kurderne der som bakkestyrker. Da Russland kom med krigsfly for å støtte Assad, ville ikke USA gå mot russerne, men Tyrkia skjøt ned et russisk fly.

Dermed var Erdogan på kan med nesten alle. Hjemme blusset borgerkrigen mot kurderne opp igjen. For å tekkes USA måtte han gjøre noe mot IS. IS svarte med terrorist-angrep mot såvel kurdiske som andre mål i Tyrkia.

I en uerklært krig mot Russland og med bombe-angrep i Tyrkia har så godt som alle feriegjestene forsvunnet fra Tyrkia. Krig, borgerkrig og terror-bomber er svært virksomme for å skremme turister. Turistnæringa, som er så viktig, har fått en kraftig knekk. Fra før av hadde israelerne forsvunnet, etter det diplomatiske bruddet mellom de to landene i 2010, da israelske militære angrep det tyrkiske skipet «Mavi Marmara» og fem andre skip som ville bringe nødhjelp til palestisere i Gaza. De drepte ni tyrkere fra en bevegelse som hørte til miljøet nær Rettferds- Utviklingspartiet (AKP) til Erdogan.

Erdogan måtte bøye seg og be Russland president, Vladimir Putin, om unnskyldning. Han måtte også bite i grasset og be Israel om å gjenopprette de diplomatiske forbindelsene. Men Russland og Israel kan ikke være pålitelige, ikke varige og ikke gode allierte for Tyrkia.

I Vesten, altså EU og USA med følgesvenner, ser man nå med måpende angst hva Erdogan holder på med. USA kommer neppe til å oppfylle hans ønske om å få utlevert Gülen, og da kan Erdogan legge seg ut med USA og resten av NATO. Verken USA eller EU kommer til å godta noe diktatur i Tyrkia uten kraftige straffetiltak. Vil Erdogan da la seg lokke av upålitelige Putin og underlegge Tyrkia sin historiske fiende, Russland?

Erdogan er brutal, men han spiller også farlig. Den som lever ved sverd ...