UNDER ILD: Røyken stiger etter et angrep fra tyrkiske regjeringsstyrker mot militsen til Kurdistans Arbeiderparti (PKK) i  Sirnak sørøst i Tyrkia. Tyrkia har erklært krig både mot islamistene i IS og mot PKK, men det er kurderne som har vært utsatt for de hardenste angrepene, både i Nord-Irak og i Tyrkia. Foto: Xinhua / Scanpix / Merit Macit
UNDER ILD: Røyken stiger etter et angrep fra tyrkiske regjeringsstyrker mot militsen til Kurdistans Arbeiderparti (PKK) i Sirnak sørøst i Tyrkia. Tyrkia har erklært krig både mot islamistene i IS og mot PKK, men det er kurderne som har vært utsatt for de hardenste angrepene, både i Nord-Irak og i Tyrkia. Foto: Xinhua / Scanpix / Merit MacitVis mer

Erdogan som pyroman

Er Tyrkia på vei tilbake til de blodige åra på 1990-tallet, drevet av en president som går til krig både hjemme og ute i håp om evigvarende makt? spør Einar Hagvaag.

Kommentar

Tyrkia, uten ny regjering etter valget 7. juni, har gått til krig på to fronter samtidig, mot Den Islamske Staten (IS) og mot Kurdistans Arbeiderparti (PKK). I forrige måned, da Tyrkia snudde og lot USA få bruke sine flybaser til angrep mot IS i Syria og Irak og gikk med USA i krigen mot IS, håpte vestlige ledere at den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan, omsider hadde innsett hvilken alvorlig fare ultra-islamistene i IS utgjør. Men Erdogan har brukt angrep mot IS som et røykteppe over mye hardere bombing av basene til PKK i Nord-Irak og i Tyrkia.

Erdogan, som var statsminister fra 2003 til han ble president i 2014, tok mål av seg til å gå inn i historien som den som skapte fred med kurderne i Tyrkia. De utgjør om lag 20 prosent av innbyggerne og teller mellom 12 og 15 millioner. I tre tiår pågikk en borgerkrig mellom det forbudte PKK og regjeringsstyrkene, til en pris av anslagsvis 40000 liv. Erdogan fikk i stand fredssamtaler med den fengslede lederen i PKK, Abdullah Öcalan, i 2012 og våpenhvile året etter. Han gikk lenger enn noen tidligere tyrkisk leder for å få fred med kurderne, og han regnet med stor støtte fra dem i valg. Han ble valgt til president i 2014 med avgjørende stemmer fra kurdere som trodde på hans løfter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men løftene om fred viste seg tomme. Da IS høsten 2014 beleiret de kurdiske styrkene i Kobane i Syria, like ved grensa til Tyrkia, lot Erdogan de tyrkiske soldatene stå og se på. USA slapp ned våpen til de fortvilte kurderne, og Erdogan ble rasende.

I valget 7. juni klarte Demokratisk Folkeparti (HDP) å samle 13 prosent av stemmene, tre prosentpoeng over sperregrensa, og få 80 seter i parlamentet. Partiet støtter kurdernes krav og fikk overveldende støtte i de kurdiske kjerneområdene i sørøst, samtidig som det samlet mange stemmer fra venstresida ellers i landet. Dette fratok det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), som er islamsk og konservativt, det reine flertallet for første gang etter 2002. Dermed brast drømmen til Erdogan om å omskrive Grunnloven og flytte den utøvende makta fra statsministeren til presidenten.

Erdogan la drøye to års fredssamtaler «i kjøleskapet», sa han, i det han erklærte krig mot PKK. «Erdogan var i stand til å utrette undre på den kurdiske fronten», klager nå en vestlig diplomat til The Economist. Hundrevis av kurdere er arrestert i Tyrkia. Presidenten krever parlamentarikere «med tilknytning til terrorister» arrestert. En av de to lederne i HDP, Selahattin Demirtas, svarer med et uvanlig forslag, nemlig å oppheve den parlamentariske immuniteten for partiets folkevalgte. «Vi har aldri støttet vold, terrorisme eller rasisme», sier Demirtas uten å frykte anklagen.

Forhandlingene om koalisjonsregjering mellom AKP og Republikansk Folkeparti (CHP), det sekulære og sosialdemokratiske partiet som er det største opposisjonspartiet, går tregt. Statsminister Ahmet Davutoglu, som også leder AKP og på papiret er landets mektigste politiske leder, får ikke lov til å lykkes i forhandlingene av Erdogan, påstår lederen i CHP, Kemal Kiliçdaroglu. Om ingen regjering er dannet innen 23. august, kan presidenten skrive ut nyvalg. Erdogan pisker opp frykten for kurderne og spiller kortet om et truet moderland. Han kan håpe på å gjenvinne flertallet for AKP i et nyvalg og dermed gjenopplive drømmen om å innføre president-styre.

Men AKP og Erdogan kan ikke være sikre på seier i et nyvalg. Landet er i krig på to fronter og volden har blusset opp igjen ikke bare i de kurdiske områdene, men også i resten av landet, hvor små utgrupper har våknet til liv. Det er et høyt spill. Erdogan minner om en politisk pyroman.

Forholdet til USA er også forvirrende. USA kjemper i lufta mot IS i Syria sammen med de kurdiske styrkene på bakken. Men Tyrkia regner disse kurdiske styrkene som et underbruk av PKK, som landet er i krig mot. Tyrkia og USA er enige, hevder Tyrkia, om å opprette et slags «frigjort område», 95 kilometer langt og 45 kilometer bredt i Syria, langs den tyrkiske grensa. Det finnes ingen avtale om noe slags fritt område, svarer USA tvert. Tyrkia vil drive både IS og kurderne ut fra området, men USA vil jo ikke bombe sine egne allierte på bakken, bare nedkjempe IS.

I dette «friområdet» ønsker Tyrkia å samle syriske flyktninger og la moderate syriske opprørere patruljere. Men disse moderate opprørerne har vist seg som en fiasko. Og hvem skal forsvare flyktningene?

Erdogan spiller høyt. I Syria og Irak er det nok store branner å slokke. Men Erdogan leker med ilden både i hjemlandet og nabolandene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook