Folkeavstemning i Tyrkia om president-styre

Erdogan splitter Tyrkia

Korsfarere truer visstnok Tyrkia, hvor presidenten kjemper for å vinne eneveldig makt, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Helt uten måtehold, helt uten bremser, turer president Recep Tayyip Erdogan fram i valgkampen foran folkeavstemninga i Tyrkia søndag 16. april, hvor han håper velgerne skal gi ham nærmest allmakt i landet. På febrilsk jakt etter konservative og nasjonalistiske stemmer har han kløyvd landet på midten. Han har ledet Tyrkia inn i ensomhet i den store verden. Med et språk som må kalles vanvittig udiplomatisk har han brutt med omtrent alle Tyrkias venner i utlandet. I krigen i Syria er han nå på kant med både USA og Russland. I EU og NATO rister man på hodet og vet ikke hva de skal tro om denne lederen.

I Europarådet advarer den såkalte Venezia-kommisjonen mot den reformen av Grunnloven som velgerne skal stemme over. Den vil skape et «personlig regime» og være en fare for rettsstaten. Erdogan vil overføre den utøvende makta til presidenten og avskaffe embetet som statsminister. Det er et farvel til parlamentarismen. Presidenten skal kunne være leder for et politisk parti. Da kan Erdogan formelt lede det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), noe han uansett har gjort hele tida. Presidenten skal også utnevne flertallet av dommerne i Grunnlovsdomstolen og nesten halvparten av medlemmene i rådet som utnevner og avsetter dommere og statsadvokater. Visst finnes det demokratiske regimer hvor presidenten har utøvende makt, som i USA og delvis Frankrike, men der finnes det innebygd politisk motmakt som balanserer presidenten. Et grunnleggende trekk ved rettsstaten er maktdeling, mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Erdogan kjemper for å underlegge seg alle de tre statsmaktene.

Når Erdogan også vil gjeninnføre dødsstraff er det å si farvel til Europarådet og til forsøket på å få landet inn i EU. Men han har egentlig allerede sagt farvel til Europa. I mars kalte han Nederland for en «banan-republikk». «Haag er fascismens hovedstad», hevdet han like godt, og han anklaget Tyskland for «fascisme». Videre truet han alle europeere på livet: «Hvis dere fortsetter å oppføre dere på dette viset, kan i morgen ingen europeer, ingen vestlig, lenger ta et steg på gata i sikkerhet og fred noe sted i verden!»

På et folkemøte i hovedstaden Ankara 2. april gikk Erdogan videre. Han kalte EU for en «korsfarer-allianse», intet mindre, for å piske opp religiøst sinne. Alle lederne i EU var samlet i Roma for å feire sekstiårsdagen for Roma-traktaten 25. mars, og dagen før hadde de et møte med pave Frans. «Alle lederne i EU-landene dro til Vatikanet og lyttet underdanig til paven. Forstår dere nå hvorfor de ikke har tatt Tyrkia inn i EU i løpet av 54 år? Det er klart og tydelig, det er en korsfarer-allianse. 16. april vil også være dagen for å evaluere dette.» Folkeavstemninga skal altså også ta stilling til forholdet mellom Tyrkia og EU.

Fra før av har han gjort det til folkeavstemning om for eller mot Erdogan. Hans trofaste kaller ham «reis» («hode»). Motstanderne kaller ham «den nye sultanen». I hans «ny-osmanske» stormannsgalskap for å gjenopprette fordums storhet for Tyrkia og Istanbul har tilnavnet mye for seg. Men han overser at Det Osmanske Riket i stor grad var et europeisk rike. Grunnleggeren av den sekulære republikken, Mustafa Kemal, med tilnavnet «Atatürk», som han gjerne vil sidestilles med, skapte en avgjort europeisk republikk.

Meningsmålingene er usikre, men viser svak overvekt for nei til Erdogan. Derfor pisker han opp nasjonalistiske og religiøst konservative følelser. Han har fått med seg lederne i det ultra-nasjonalistiske Nasjonalt Handlingsparti (MHP), som har gjort kuvending, men ikke velgerne. Han forsøker å fiske konservative stemmer blant kurderne, men fører samtidig krig mot kurderne og har arrestert lederne og parlamentarikerne i det kurdisk-pregede Demokratisk Folkeparti ( HDP). Han deler Tyrkia midt på, mellom to politiske kulturer, den sekulære vestlige og den konservative muslimske.

I krigen i Syria har Erdogan kommet i håpløs knipe. De tyrkiske styrkenes framrykking mot kurderne i Folkets Forsvarsenheter (YPG) er stanset av hans allierte i navnet, USA og Russland. YPG trengs for å erobre Raqqa, hovedstaden til Den Islamske Staten (IS).

Flammende taler dekker over en økonomisk nedtur, med tosifret prisstigning og 10,9 prosent arbeidsledige, det dobbelte blant unge. Feriegjestene uteblir på grunn av krig, bomber og presidentens trusler.

For Erdogan får det koste hva det koste vil.