KJEMPE-FIASKO: Tyrkisk politi og tilhengere av president Recep Tayyip Erdogan med tyrkiske flagg på ei forlatt stridsvogn på Bosporos- brua, som binder sammen den europeiske og den asiatiske delen av Istanbul. Kupp-makerne led et smertelig nederlag og har styrket Erdogan i stedet for å avsette ham. Foto: EPA / STR / NTB Scanpix
KJEMPE-FIASKO: Tyrkisk politi og tilhengere av president Recep Tayyip Erdogan med tyrkiske flagg på ei forlatt stridsvogn på Bosporos- brua, som binder sammen den europeiske og den asiatiske delen av Istanbul. Kupp-makerne led et smertelig nederlag og har styrket Erdogan i stedet for å avsette ham. Foto: EPA / STR / NTB ScanpixVis mer

Erdogans natt

Politisk og militært ukloke kupp-makere har ofret mye tyrkisk blod og hjulpet en autoritær hersker på veien til sitt mål, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Det temmelig klossete forsøket på statskupp kommer først og fremst til å styrke president Recep Tayyip Erdogan. Han forsøker å flytte den utøvende makta i landet fra statsministeren til presidenten ved å endre Grunnloven; og de facto har han samlet all makt i sine hender allerede. Kupp-makerne inntok det statlige kringkastingsselskapet TRT og fikk lest opp en uttalelse hvor de hevdet å ha tatt all makt i landet for å «gjenopprette den grunnlovsmessige orden, demokratiet, menneskerettighetene og frihetene» mot «autoritarianismen», altså mot Erdogan.

Men de militære sto ikke samlet bak kupp-makerne, de var i klart mindretall i egne rekker. De var ikke, som kupp-makere flest, «morgenfugler». De slo til klokka 22 om kvelden mens folk var våkne og mange var ute i gatene, ikke mens folk sov i tidlige morgentimer.

Hvis de tenkte på hvor mange tyrkere som er imot Erdogan, så glemte de hvor mange som støtter ham. Erdogan har splittet og polarisert Tyrkia i tidligere ukjent grad. Det er ikke det samme som å mangle folkelig støtte eller at folk stort sett stiller seg likegyldige til ham.

Alle partiene i opposisjonen, som på kraftig vis fordømmer Erdogans politikk og sier han fører Tyrkia i autoritær retning, fordømte kuppet. «Vi vil ha demokrati, valg og ikke kupp», uttalte Kemal Kiliçdaroglu, lederen for Republikansk Folkeparti (CPH), det gamle, sosialdemokratiske partiet som ble grunnlagt av Mustafa Kemal «Atatürk».

De opprørske offiserene klarte ikke, eller lot være, å ta til fange presidenten, statsrådene og de andre politiske lederne. Men de holdt forsvarssjefen, general Hulusi Akar, innesperret så lenge det varte. Etterretningstjenesten MIT, som ble angrepet av kupp-makerne med helikopter fra Flyvåpenet, frigjorde forsvarssjefen allerede rundt klokka 02:30.

Kupp-makerne sørget heller ikke for å sikre seg enerett på å formidle nyheter til folket, så uavhengige aviser og kringasting fortsatte sitt virke. Erdogan tok opp sin Apple iPhone og ringte til fjernsynsstasjonen CNN Türk. Ved hjelp av programmet Facetime, en slags video-telefoni, kunne han la seg intervjue og tale til folket. «Jeg er øverstkommanderende», kunne han forsikre, «oppstanden foregår utenom kommandolinja».

- Gå ut i gatene, innta torgene, gå til flyplassen! Hva vil de gjøre? Vil de skyte på folket? Dette er et angrep på folkestyret, sa presidenten.

Såvel hans tilhengere, som mange andre, gjorde som han ba dem. Til kupp-makerne sa han:

- Dere er våre barn. Vi kan ikke godta at dere retter våpnene deres mot fedre, mødre og barn. Hvis dere retter våpnene, som dere har fått av oss, mot folket, skal dere få betale følgene.

Fra badebyen Marmaris ved Egeerhavet kunne Erdogan komme som seierherre med sitt fly til flyplassen Atatürk i Istanbul i de tidligere morgentimene, klokka 04:30. «Den parallelle staten har sin rolle i oppstanden», hevdet presidenten. Med det mener han det religiøse brorskapet til Fetullah Gülen, som fra 1999 har bodd i Pennsylvania i USA. Brorskapet er en slags muslimsk utgave av det katolske Opus Dei. Erdogan og Gülen var nære politiske kampfeller mens Erdogan i noen mega-retterganger fra 2008 til 2013 rensket ut hundrevis av mulige kupp-lystne offiserer fra de væpnede styrkene. Men Erdogan brøt etterpå med Gülen, og omvendt, og fjernet hans tilhengere fra rettsvesenet, politiet og andre viktige institusjoner.

Forsøket på kupp begrenset seg til hovedstaden Ankara og metropolen Istanbul. Uansett klønete gjennomføring kostet det 265 menneskeliv, deriblant 104 i opprørernes rekker og en parlamentariker som gjorde motstand, opplyser myndighetene. Kupp-makerne har blod på hendene som de ikke kan vaske vekk og som kommer til å huskes lenge. 2839 militære er arrestert.

Denne fiaskoen, må vi kunne tro, har virket som vaksine på to vis. Lysten på eventyr blant offiserene er kurert. Og Erdogan kommer ut av den forvirrende natta sterkere enn noengang.

Så seint som i mai kom undertegnede i skade for å skrive: «I våre dager kommer ikke et statskupp i Tyrkia fra de militæres brakker, men fra president-palasset.» Første ledd i påstanden er nå motbevist, skjønt det nok blir lenge til neste gang, mens andre ledd står ved lag. Vi får se hvordan Erdogan vil utnytte sine fienders nederlag.

De militære i Tyrkia har en historie for å blande seg inn i politikken som er gradvis svekket med årene. De har historisk vært de standhaftige forsvarerne av den strengt sekulære Republikken Tyrkia, som ble grunnlagt i 1923 av Mustafa Kemal, kalt «Atatürk» - «Tyrkernes far». Pasja Mustafa, altså general Mustafa, som han het før han innførte etternavn i den nye staten, skapte et politisk regime hvor all sammenblanding av religion og stat var strengt forbudt.

Men de pasjaene som fulgte etter ham, tolket sin rolle temmelig vidt. I 1960 var det yngre og lavere offiserer med politisk ståsted litt til venstre som avsatte ei konservativ regjering. I 1971 var det generalene som avsatte den nokså maktesløse konservative statsministeren, Süleyman Demirel, på en bakgrunn av utbredt politisk vold mellom islamister og høyre- og venstresida, med bortføringer, bankran og politiske drap. Mest voldelige var ultra-nasjonalistene i Grå Ulver, men islamistene fornærmet generalene grovest ved å angripe Atatürk. Det var da ikke nødvendig å sende ut stridsvogner i gatene. Generalene bare overrakte et skriftlig ultimatum til statsministeren. Derfor fikk det navnet «Memorandum-kuppet».

Etter et tiår med politisk vold, som kostet tusenvis av mennesker livet, gjennomførte de militære under general Kenan Evren i 1980 det mest alvorlige militære kuppet og avsatte Demirel, som da igjen var statsminister. I tre år styrte de militære gjennom Det Nasjonale Sikkerhetsrådet. Hundretusener av politikere, fagforeningsfolk og intellektuelle endte i fengsel.

I 1997 satte de kemalistiske generalene ned støvelen for den første islamistiske statsministeren i Republikken, Necmettin Erbakan. Han var den politiske veilederen for Erdogan. Det var nok med en militær advarsel, og det ble kalt det første post-moderne militær-kuppet. Det innledet ei bølge med undertrykking av politiske islamister, noe dagens tilhengere av Erdogan aldri har tilgitt pasjaene.

Erdogan, som var statsminister fra 2003 til han ble den første folkevalgte presidenten i 2014 - tidligere presidenter ble valgt av Parlamentet - opplevde et merkelig militært kupp i 2007. De militære la ned veto mot valget av Abdullah Gül som president. Han er partifelle av Erdogan i det ennå regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), men han regnes som mye mer moderat og liberal enn Erdogan. Forsvarssjefen, general Yasar Buyukanit, satte seg ned og skrev et forsvarsskrift for den sekulære staten med en advarsel mot islamistene som han la ut på Forsvarets hjemmeside på internettet. Det ble kalt «det første e-kuppet» i historien. Erdogan omgikk de militæres trusler om å trekke inn Grunnlovsdomstolen ved å skrive ut nyvalg, som AKP vant overlegent, og Gül ble president.

Dette forsøket på å ta makta kom mens Erdogan har rotet seg bort i alvorlige diplomatiske floker og lidd et alvorlig nederlag. I et par år forsøkte han å bli den lederen som endelig sluttet fred med kurderne og Kurdistans Arbeiderparti (PKK). Men han ofret dette for å gi skjult støtte til Den Islamske Staten (IS) i nabolandet Syria, hvor IS er blant de mange gruppene som kjemper mot regimet til president Bashar al-Assad, tydeligvis Erdogans hovedfiende. Der er Erdogan også i krig med de kurdiske styrkene i Folkets Forsvarsenheter (YPG) i Syria, som han regner som et underbruk av tyrkiske PKK.

Da kom Erdogan også på kant med såvel Russland, som støtter Assad, og NATO-allierte USA, som ikke har andre pålitelige støttespillere på bakken enn kurderne. Først skjøt Tyrkia ned et russisk krigsfly, så måtte han be Russlands president, Vladimir Putin, om unnskyldning og godt vær. Hans tidligere utenrikspolitiske doktrine var å ikke ha noen fiender i nabolaget. Den ble tilsynelatende brått endret til å skaffe seg fiender på alle kanter. Hvor han står nå i forholdet til kurderne hjemme som ute, til USA, Russland og Assad-regimet er nokså forvirrende. Han har i alle fall gått på et sviende nederlag.

Men det viktigste for Erdogan er uansett å samle all makt i sine hender gjennom å få Grunnloven omskrevet. Med sine stormannsgale drømmer omtales han ofte som «den nye sultanen», noe han ser ut til å like. Nå har han fått god hjelp fra politisk dumme militære. En del av hans politiske fiender i Tyrkia lurer til og med på om han står bak denne tåpelige oppstanden for å komme styrket ut. Presidenten ønsker å styre Tyrkia egenhendig minst til 2023, da Republikken til Atatürk feirer sin hundreårsdag, og gå inn i historien som den største lederen i landets historie, helst litt større enn den sekulære landsfaderen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.