ENEHERSKER:President Recep Tayyip Erdogan kjemper for å samle all politisk makt i sine hender. Han tapte valget i juni, og nå satser han på omkamp i et nyvalg i oktober eller november. Foto: EPA / Scanpix / Presidentens Pressekontor, Tyrkia
ENEHERSKER:President Recep Tayyip Erdogan kjemper for å samle all politisk makt i sine hender. Han tapte valget i juni, og nå satser han på omkamp i et nyvalg i oktober eller november. Foto: EPA / Scanpix / Presidentens Pressekontor, TyrkiaVis mer

Erdogans omkamp

«Sterke Mann» kjemper for allmakt med alle midler, brudd på Grunnloven, regjeringskrise, trolig nyvalg og krig på to fronter. Stakkars Tyrkia! skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Presidenten i Tyrkia, Recep Tayyip Erdogan, nekter å godta utfallet av valget 7. juni. Da mistet det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP) for første gang etter 2002 det parlamentariske flertallet. Men nederlaget var verst for Erdogan. Han hadde gått av som statsminister i 2014, etter 11 år på taburetten, for å bli valgt til president og hadde satt seg som mål å flytte den utøvende makta med seg. Han vil endre Grunnloven og innføre et president-styre i Tyrkia, med mer makt hos presidenten enn de har i USA og Frankrike, har han sagt; det dufter mest av Vladimir Putin i Russland.

AKP fikk ikke to tredels flertall i parlamentet, som trengs for å endre Grunnloven, ikke tre femdels flertall heller, som er nok til å legge forslag om grunnlovsendring ut til folkeavstemning, ikke engang flertall som trengs for å danne regjering. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, må den politiske ringreven Erdogan ha tenkt.

Presidenten i Tyrkia står ifølge Grunnloven og statsskikken over politikken. Erdogan gikk av som partileder i AKP, som han var med på å grunnlegge, da han ble president. Sittende statsminister, Ahmet Davutoglu, er partileder for AKP. Som leder for det største partiet forsøkte Davutoglu å forhandle med andre partier om regjeringssamarbeid. Forhandlingene med det nest største partiet, Republikansk Folkeparti (CHP), strandet torsdag 13. august. Lederen for CHP, Kemal Kiliçdaroglu, anklaget president Erdogan for å gjøre forhandlingene umulige. Mandag 17. august brøt forhandlingene med nasjonalistene på ytre høyre i Nasjonalistisk Handlingsparti (MHP) sammen. Da ba statsminister Davutoglu seg løst fra oppdraget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

President Erdogan lagde regjeringskrise. Han ønsker nyvalg. Nå skulle han etter skikken be CHP, som nest største parti, og Kiliçdaroglu om å danne regjering. Men hvis ingen løsning er funnet innen søndag 23. august, kan Erfdogan oppløse Davutoglus regjering og be alle fire partier danne midlertidig samlingsregjering. Blant dem er også det kurdisk-pregede Demokratisk Folkeparti (HDP). Nyvalg ventes en søndag mellom 25. oktober og 22. november.
 
Midt i regjeringskrisa tok Erdogan til orde for å endre Grunnloven i takt med endringene i den politiske styreformen. Som den første folkevalgte presidenten i Republikken - de tidligere ble valgt av parlamentet - mener han å ha rett til å styre landet. Erdogan er ikke lenger verken statsminister eller partileder, men han har ikke gitt fra seg makta som noen av delene. Dette er hans «de facto» endring av statsstyret som han vil innskrive som landets lov.

- Der er en president med «de facto» makt i landet, ikke en symbolsk en, uttalte Erdogan under et møte i fødebyen Rize ved Svartehavet 14. august.

Men dette står ikke i Grunnloven, så hvis Erdogan snakker sant, har han tilranet seg makt som han ikke skulle ha hatt. Ledere i opposisjonen anklager ham for «kupp» og «diktat-styre» uten lovlig hjemmel.

- Men når endret vi statsstyret? Det er helt ukjent! raser lederen for høyre-nasjonalistene, Deviet Bahçeli, som advarer mot en «heimesnekra» Hitler, Stalin eller Kadhafi.

Midt i regjeringskrise hjemme erklærer Erdogan krig på to fronter, mot Den Islamske Staten (IS) og mot Kurdistans Arbeiderparti (PKK), begge deler er tverrvendinger. Han har tidligere latt IS i fred fordi ultra-islamistene kjemper mot både til regimet under Bashar al-Assad i Syria og mot de kurdiske styrkene i Nord-Syria. Med PKK har han hatt gående samtaler om fred, og de to partene har hatt våpenhvile.

Erdogan søker å samle tyrkere om nasjonal patriotisme og å piske opp fiendskap mot kurderne og HDP foran valget. Partiet vant en overveldende seier i de kurdiske kjerneområdene sørøst i Tyrkia og samlet i tillegg store deler av venstresida ellers i Tyrkia. Det fikk 13,1 prosent av stemmene og 80 folkevalgte. Nå bruker Erdogan PKK, kalt «terrorister», mot HDP, som tar avstand fra voldsbruk. Menneskerettighetsadvokaten Selahattin Demirtas, den ene av partiets to ledere, har bedt PKK vise måtehold og gå tilbake til forhandlinger. Men fredelige stemmer høres dårlig når krigstrommene slår.

Tyrkia betaler en svært høy pris for dette farlige spillet til Erdogan, og det er slett ikke sikkert han vinner. I juni var HDP og Demirtas den store overraskelsen, som også fratok AKP flertallet. De stemmene partiet samlet langt utenfor de kurdiske områdene var velgere som vendte seg mot den stadig mer autoritære Erdogan. Med det spillet han nå driver, kan motstanden blant velgerne øke. Og i det islamsk-konservative AKP kan «Sterke Mann» vise seg som en byrde, som må stanses før han blir allmektig.