-  Er'e så nøye, 'a?

Visekunstneren Alf Cranner bekrefter at Alf Prøysen hadde en dragning mot menn. Men den mangeårige vennen og samarbeidspartneren mener det er helt uvesentlig.

I Dagbladet i går offentliggjorde Prøysen-biograf Ove Røsbak nye opplysninger om Alf Prøysen (1914- 1970). Røsbak skrev at Prøysen hadde en dragning mot menn like sterk som mot kvinner, og at dette kan være med og kaste nytt lys over hans diktning.

Datteren Elin Prøysen og den nære familien tilbakeviste påstandene i gårsdagens avis. Men i en samtale med Dagbladet bekrefter Alf Cranner utspillet fra Røsbak. Cranner var en venn av Prøysen fra 1964 til 1970, og kom nær innpå kunstnerlegenden blant annet gjennom utstrakt brevveksling.

Ingen sensasjon

-  Det stemmer for så vidt, det Røsbak skriver. Men for å være helt oppriktig: Er'e så nøye, {lsquo}a? spør Alf Cranner.

-  For noen sensasjon synes jeg ikke dette er. Jeg mener det er uinteressant og forstår ikke hvorfor Røsbak ønsker å gå ut med det. At det skal bringe nytt lys over Prøysens verker, tar jeg med en klype salt. Jeg synes Alf Prøysens diktning er så stor og rik, at alt sammen om mennesket Alf Prøysen står der allerede.

Cranner oppgir Prøysen som en av sine to åndelige faddere. De to ble kjent i 1964, ei tid da Cranner var mest opptatt av den svenske visekunstneren Olle Adolphson.

Fjern figur

-  Prøysen var egentlig en ganske fjern figur for meg i åra før vi møttes. Jeg var opptatt av gitarspill og fine akkorder, og synes det Prøysen holdt på med egentlig var uinteressant. Det forandret seg raskt da jeg møtte ham. Han lærte meg blant annet å se på tekster på en helt annen måte. Jeg hadde ikke forstand på slike ting, men Prøysen ble min guru og læremester, og ga meg et helt nytt syn. For meg var det en enormt privilegert situasjon.

Med en felles glød for visekunsten ble de to raskt gode venner. Prøysen var en svært ivrig brevskriver, noe Cranner er glad for i dag.

-  Jeg har vel rundt 200 brev fra Alf Prøysen liggende her. Du vet, han brukte brevskrivingen som vi andre brukte telefon. Jeg var på langt nær like flink som ham. Og i hvert eneste brev fra ham lå det ei ny vise som han ville høre min mening om. Hvis jeg ikke svarte raskt nok med brev tilbake, ringte han til meg og spurte spent om hva jeg syntes.

Komplekser

Cranner er uenig med Ove Røsbak i at det vil komme fram noe nytt i prøysendiktningen bare fordi opphavsmannen hadde en dragning mot menn.

-  Disse mørke sidene til Alf Prøysen, de skyldtes jo så mange ting. Det var mange andre mørke rom der. Vi må huske på at han var født inn i en underklasse der det var kolossale skiller mellom storbøndene på den ene siden og husmennene på den andre. Han hadde et utdannelseskompleks hele livet. Jeg husker en gang vi skulle til å gå på Theatercaféen. Men like før vi kom dit, snudde han og ville gå til Jernbanekafeen i stedet. «Det er så mange som har artium der,» sa han om gjestene på Theatercaféen.

-  Alf Prøysen var alltid på de undertryktes side. Han så jenter som kom i «uløkka», så hvordan fattigfolk sleit, hvordan taterne ble behandlet og generelt folk som hadde vondt. Hans fremste egenskap vil jeg si var at han hadde en utrolig evne til å leve seg inn i hvordan andre mennesker hadde det. Det ser du blant mye annet i de 900 stubbene han skrev i Arbeiderbladet gjennom mange år. En rød tråd her er at han alltid har stor sympati for dem som havner i trøbbel og har det vondt. Og sparker han, så er det alltid oppover.

-  Det er ikke spesielt at Røsbak nå drar fram denne ene nøkkelen til å forstå hvem Alf Prøysen var. For å gjøre det må du ha mange nøkler. Du trenger et realt vaktmestersett, sier Alf Cranner.

BEKREFTER: Alf Cranner var en god venn og samarbeidspartner med Alf Prøysen i mange år. Han bekrefter Ove Røsbaks påstand om at Prøysen var tiltrukket av menn. - Men jeg forstår ikke hvorfor Røsbak ønsker å gå ut med disse opplysningene, sier Cranner.