Erfaringer fra den andre siden

Bystad føyer et nytt originalt, stort verk til visjonslitteraturen.

Visjonslitteraturen er en litterær sjanger som først og fremst blomstret i middelalderen. Dantes «Den guddommelige komedie» er et visjonsdikt. I norsk litteratur er «Draumkvedet» det store visjonsdiktet. I nyere tid er det skapt diktverk som henter elementer og strukturer fra visjonsdiktningen. Dikteren, den visjonære, har vært på den andre siden - i Helvete (Rimbaud), i Det golde landet (Eliot), i Underjorden (Ekelöf) - og vendt tilbake med sine vitnesbyrd. Nå har Erik Bystad med «Solnedgangens vei» skapt sitt visjonsdikt.

Også han har vært på den andre siden. Også Erik Bystad har en gang i sitt liv, som Olav Åsteson i «Draumkvedet», falt i «uteksti» (ekstase). Men det er ikke askese, meditasjon eller en nådens inngripen som har hensatt ham. Jeg tror Bystad, så langt det er mulig, prøver å avmystifisere sine erfaringer. Han kaller sitt dikt et dokument. Han dokumenterer sin ekstase. Året er 1976. Han er 24 år. Det dreier seg om fyllekule, epilepsi og bilulykke. Hans ekstase er et veritabelt sammenbrudd.

Oppvåkning

Bystad henter forestillinger fra middelalderens teologi, fra eventyr og myter, og blander dem med fenomener fra vår egen virkelighet (vi leser om bil, tog, harddisk osv.) for å forklare seg og oss hva han har erfart hinsides. Dette er hans oppvåkning:

Da åpnet himmelen seg - en veldig engel

Steg ned og tok den døde med seg opp

Han våknet, han var fireogtyve år

Uttrykket «Solnedgangens vei» er fra et Jung-sitat. Når Bystad maner fram sine bilder av slanger, roser, hester, padder og fisker - fra sin hel- og himmelferd - er det jungske arketyper han arbeider med. Vi kan føle samtidigheten med middelalderens visjonsdiktning. «Solnedgangens vei» leder til overindividuelle erfaringer. I den grad vi drømmer, har vi alle del i dem. Bystad har, iallfall delvis, frigjort sine visjoner fra kirkens teologi og knyttet dem an til Jungs arketyplære.

Et åndens pust

Dokumentet er i blankvers. Shakespeare var blankvers-dikteren framfor noen. («To be, or not to be: that is the question» er et blankvers.) Shakespeare-gjendikteren Bystad må ha fått verseformen i blodet. Versets regelmessige puls bringer synene og marene på plass. Vi kan innimellom fornemme en upoetisk stivhet, eller saklighet, i teksten. Men jeg tror det er gjort med vitende og vilje - et dokument som dette diktet jo skal være.

«Solnedgangens vei» er en reise til nattens ende.

Men endevisjonen er ikke håpløshet og mørke. Reisen munner ut i et kristusbilde. Er det drømt? Er det sett? Uansett, i vår sekulariserte tid arter disse versene seg som et åndens pust fra en tid og en tro som var. Det er en overtydende ekthet i Bystads poesi, som makter å gjøre et slikt drømmesyn virkelig for oss:

Da han gikk borttil, så han at hver elv

På bunnen var belagt med hvite fliser

Og kantet likedan, og vannet var

Helt gjennomsiktig og fullstendig rent

Men der de møttes, så han glimt av farver

Han oppdaget en nedfelt mosaikk

Et ansikt under vann; et Kristusansikt