Erfaringer fra Tyrili

Høsten 1980 flyttet seks voksne, ett barn og seks elever inn på Tyrili i Mesnali. Etter 18 års drift er behandlingskollektivet for mennesker med rusproblemer blitt et kjent begrep her i landet. Skepsis og motstand, både fra bygdefolk og fagmiljøer, er i løpet av disse årene snudd til anerkjennelse og samarbeid.

I dag får over 140 mennesker et tilbud innenfor Tyrilistiftelsen: elever, familiekontakter og personer som er i arbeidstrening. Knoppskytingen har spredd seg til Bjørkhaugen, Folldal og Oslo. Leder for Tyrilistiftelsen i alle disse årene har vært Ulf Jansen. Sammen med Gunnar Engen og Odd Arne Tjersland har han nå skrevet boka Våge å leve. En bok om alternative veier i behandling basert på erfaringene fra Tyrili.
De tre forfatterne tilhører 68-generasjonen. Da de kom til Tyrili i 1980, var deres viktigste kulturbagasje de sosialistiske idealene om solidaritet, likhet og fellesskap. De hadde en brennende tro på muligheten av forandring - både av individet og samfunnet. De så seg selv som forsvarere av de svakeste og mest utslåtte, kapitalismens og rusens ofre. Mennesker som var lenket til stoff, i kropp og sinn. Et tvangsvedtak om å bli plassert på Tyrili var derfor en midlertidig tvang for å kunne velge en varig frihet. Å hente ungdommer som stakk av, ble sett på som en solidarisk handling. Dette var den gang et kontroversielt standpunkt, og er det vel i noen miljøer fremdeles. (72% av alle Tyrilis elever har vært tvangsplassert.)

Våge å leve er fortellinger om hvordan disse idealene ble forsøkt utmyntet i praktisk rehabiliteringsarbeid. Den handler om de mange kollisjonene mellom idealer og virkelighet; om hvordan troen på den ene Sannhet om den sosiale verden er blitt erstattet av ydmyk søken etter sannhet; om hvordan det detaljerte kartet er blitt avløst av romsligere kompassretninger. «Vår uforstand var tidvis stor,» innrømmer forfatterne, både når det gjaldt den offentlige konfrontasjonspedagogikken, den rigide faseinndelingen av oppholdet, forholdet til elevenes familier og forbudet mot «kjæresteri». Regler og såkalte entydige holdninger har vist seg vanskelige å praktisere i møtet med enkeltmennesker. Innlevelsesevne, klokskap og tid er blitt langt viktigere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er mye som imponerer meg i denne boka. Først og fremst dybden i refleksjonene og viljen til nytenkning og endring. Tyrili er et levefellesskap som ikke har stivnet i vedtatte konvensjoner og rutiner. Det som har skapt endringene er først og fremst møtet med den enkelte elev. Her er mangfoldet så stort at alle opprutete skjemaer sprenges. Det er «verstingen» som er oppgitt av barnevernet og hjelpeapparatet, og som ved overleveringen til Tyrili blir karakterisert som «to meter med faenskap». Det er 16 år gamle «Lina» som hele livet har blitt flyttet rundt omkring, til barnehjem, i fosterhjem og på institusjoner - og som i fosterhjemmet ble utsatt for seksuelle overgrep. Det er 17 år gamle «Albert», stor og overvektig, som livredd for å bli avvist igjen selv gjør alt han kan for at nettopp det skal skje. I møtet med disse menneskene må teoriene vike. «Teorier er hjelpemidler og må ikke forveksles med virkeligheten,» innser forfatterne. De beskriver åpent og ærlig hvordan behandlingsmåter har mislyktes og hvordan de er blitt sporer til ny læring.

Dette betyr ikke at opplegget driver for vær og vind. Det finnes en underliggende ideologi og et menneskesyn. Ideologien bygger på solidaritet, likeverd og fellesskap - her ikke politiske honnørord, men basisverdier i et krevende dagligliv. Menneskesynet understreker den enkeltes unike evner og anlegg, og at alle bærer i seg muligheter til forandring. Det finnes ingen håpløse mennesker, bare håpløse situasjoner. I dag vektlegger Tyrilikollektivet også familien mye sterkere enn før, som grunnleggende for identitet og utvikling. Selv om de politiske aspektene er sterkt nedtonet, er de ikke borte. Solidariteten skal ikke stanse ved Tyrilis gjerdestolper, men strekke seg ut mot «de grupper i samfunnet som arbeider mot undertrykking, økonomisk utbytting og ødeleggelse av naturen».

Hvordan går det med Tyrili-elevene? La oss ha det klart for oss at de fleste som kommer dit, bærer på en tung sosial arv. Over halvparten av barna har vært plassert utenfor hjemmet i oppveksten. De fleste har opplevd mobbing, utstøting og seksuelle overgrep. Fire av fem har hatt skoleproblemer. Flertallet startet sitt misbruk i alderen 10- 13 år. Mange har prostituert seg så tidlig som i 14-årsalderen.

Undersøkelser av Tyrili-elevene viser en avbruddsandel som er liten sammenlignet med andre institusjoner. Mer enn 3/4 av elevene er fortsatt under behandling etter to år. (Andre undersøkelser viser 15- 20% som det normale.)

Også rehabiliteringsprognosene er bedre ved Tyrili enn ved andre institusjoner. 42% av elevene er ute av misbruk to år etter utskriving. Andelen øker til 45% etter fem år. (Det normale er 20- 25%.) Den undergruppen som klarer seg best, er de straffedømte elevene som fortsatt soner en dom når de begynner på Tyrili. To år etter utskriving er 63% av denne gruppen i en stabil og rusfri livssituasjon.

En annen måte å beskrive dette på er selvfølgelig å si at etter fem år er andelen «mislykkede» 55%. 10% av elevene er døde. Det betyr - og Tyrili-lederne vet dette bedre enn noen andre - at målet langt fra er nådd. Resultatene kan bli enda bedre. Hvert tilbakefall er ett for mye, hvert dødsfall en tragedie.

Det blåser for tiden en sterk liberaliseringsvind både i Europa og Amerika. Den har også feid inn over vårt eget land. Kravet om en endret narkotikapolitikk har mange og taleføre tilhengere. Flere sentrale norske rusforskere tror at hasj og marihuana kar bli tillatt i løpet av ti år. (Jfr. Dagsavisen, 24.07.)

Tyrili-lederne tar et nyansert og forstandig oppgjør med disse holdningene. Grundig og nøkternt imøtegår de liberalistenes argumenter. Konklusjonen blir et klart nei til legalisering av narkotiske rusmidler. Derimot er de åpne for en senkning av strafferammen for narkotikaforbrytelser. Likeså avviser de ikke lenger at metadon kan bli brukt «som en ramme for behandling», forutsatt at det foreligger planer for bolig og praktisk livsmestring. Selv om skepsisen mot medisinering fremdeles er stor, sier Tyrili-ledelsen også ja til medikamenter av antipsykotisk og antidepressiv type. «Årene har gjort oss klokere,» sier de. De har lært seg å leve i spenningsforholdet mellom den ideelle fordring om et totalt rusfritt liv - og den enkelte elevs faktiske virkelighet.

Jeg sitter igjen med mange nye tanker - og tre små innvendinger etter å ha lest denne boka. For det første skulle jeg ønsket at forfatterne hadde skrevet noe om hvilken plass livssyn og religion har ved Tyrili. Det forundrer meg at dette temaet ser ut til å være fraværende i beskrivelsene av de eksistensielle møtene som skjer mellom elever og ledere. Er det mulig? Vil ikke religion og livssyn være dybdestrukturer man med nødvendighet kommer ned til under oppholdet? Og hvordan forholder man seg da? Det skrives forstandig om nødvendigheten av ritualer og seremonier, om hvordan elevene julaften vekkes av ledergruppen som synger «Reven rasker over isen». Men for noen handler vel julaften også om en religiøs feiring. Hvordan forholder man seg til det?

Min andre innvending går på fraværet av samfunnsanalyse og samfunnskritikk. Tyrili startet opp med de sosialistiske ideene om solidaritet, likeverd og fellesskap. Disse ideene er fremdeles høyst levende i kollektivet. Men hvilken analyse har man i dag av det samfunnet Tyrili er en del av? Er det noe mer enn en tilfeldighet at det i en fotnote fortelles at begrepet «bo- og arbeidskollektiv» er blitt erstattet av «levefellesskap» - og at «Tyrilikollektivet» i 1980 er blitt til «Tyrilitunet» i 1998? Jeg skulle gjerne visst noe mer om de politiske refleksjonene som har skjedd og skjer på Tyrili.

Min tredje innvending gjelder målgruppen for boka. Det sies at den «er ment å være en lærebok for miljøarbeidere, behandlere og annet fagpersonell som jobber innenfor institusjoner med unge og voksne som har ulike sosiale problemer». Dette er for beskjedent. «Våge å leve» ei bok for langt bredere grupper - foreldre, lærere, ungdomsarbeidere, ledere med personalansvar, etc. Den er til å få forstand av for alle som arbeider med mennesker - og den anbefales på det varmeste.