LAIDBACK: Eric Clapton spilte både rock og pop, men bluesen lå hele tida under på Norwegian Wood torsdag kveld. Bak ham sitter en av verdens beste trommiser, Steve Gadd. Foto: Jacques Hvistendahl
LAIDBACK: Eric Clapton spilte både rock og pop, men bluesen lå hele tida under på Norwegian Wood torsdag kveld. Bak ham sitter en av verdens beste trommiser, Steve Gadd. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Eric Clapton, du var «Wonderful Tonight»

Klarte ikke å stoppe regnet, men gjorde det han skulle.

KONSERT: «Old rockin' chair got me», synger Eric Clapton (66) på sitt foreløpig siste album, «Clapton» (2010).

Det virker ikke sånn i Frognerbadet, sjøl om han setter seg ned på en stol under en akustisk del midtveis i konserten.

Ingen «Slowhand» Tilnavnet «Slowhand» gjør han også dyktig til skamme under «(I'm Your) Hoochie Coochie Man», der han viser at farten i fingrene slett ikke er blitt noe lavere. Laidback, men ikke slow.

Tilnavnet gitarguden er sikkert både han og dere lei, men han forsvarer tittelen nå også.

Men det er en gud med mange menneskelige trekk.

Gitarkveld Clapton sier riktignok ikke stort, men er likevel en stemningsskaper gjennom valget av repertoar. Til tider står han som en statsmann på scenen, i ferd med å holde sitt livs tale — med gitaren.

Og det blir virkelig en gitarkveld, sjøl om Clapton gjør alt gitararbeidet sjøl.

Sist vi så ham i Oslo, i Spektrum for fem år siden, var de 12 på scenen. To av dem var strålende gitarister, Doyle Bramhall II og Derek Trucks. I går var han altså enslig gitarist, med fire musikere og to korister bak seg — blant dem den ypperlige pianisten Chris Staiton og en av verdens beste trommeslagere, Steve Gadd. Han er trommis og perkusjonist i en og samme mann, I hvert fall føles det sånn.

Gammel blues Clapton åpner med låten som er blitt en slags kjenningsmelodi og mye av en bluesstandard, «Key To The Highway» av en av de store bluespionerene, Big Bill Broonzy. «Tell The Truth» smaker riktignok av poprock, men bluesen ligger hele tida under og bak.

Kveldens lengste låt er bluesballaden «Old Love», som får et jammepreg før den avsluttes rett før den blir i lengste laget. Det er likevel et høydepunkt, og den låten der innlevelsen er størst.

«Layla» Den akustiske delen toppes med en flott versjon av «Layla» og «Nobody Knows You When You?re Down And Out», fra samme album — med sideprosjektet Derek & The Dominos (1970).

Clapton glir rett over «Badge» fra den korte Cream-epoken (skrevet sammen med George Harrison), før han setter inn et romantisk støt med klinelåten «Wonderful Tonight».

Da gjør det liksom ikke så mye at regnet pøser ned igjen over Frognerbadet på en altfor våt åpningsdag.

Fin blanding Clapton hadde en litt laber periode kunstnerisk med flere uengasjerte album fra 1998s «Reptile» og til og med «Back Home» (2005). Så overrasket han positivt med sitt foreløpig siste, fjorårets «Clapton».

Pussig nok spiller han bare én låt fra den, en akustisk «When Somebody Think's Your Wonderful». Det gjør ingen ting. Konserten blir en fin blanding av gammelt materiale og en smule nytt og en miks av blues, rock, pop og salongjazz — kort sagt et tverrsnitt av karrieren.

Avslutningsvis kommer «Cocaine», som han, med sine rusproblemer i yngre dager, syntes det var greit å synge igjen da han fant ut at det egentlig er en antidoplåt. Både den og «Little Queen of Spades» dras litt langt, men det er unnskyldt når «Crossroads» runder av den korte ekstradelen.

Det hjelper også at lyden er perfekt og backingmusikerne er av beste klasse.

Da har man faktisk oppskriften på en fin kveld i Badet. Regnet til tross.

Og man tar seg i å tenke, når jeg blir 66 vil jeg bli som Eric Clapton.

• Last ned Dagbladets festival-app:
For Apple
For Android

TROSSET REGNET: Publikum holdt ut i regnet i Frognerbadet torsdag kveld. Foto: Jacques Hvistendahl
TROSSET REGNET: Publikum holdt ut i regnet i Frognerbadet torsdag kveld. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer