MØTTE FARENS STORE HELT: Erik Byes Barn ga Erik Bye-prisen til Kris Kristoffersen i Kristiansand mandag. Fra venstre Karen (62), Anne (59), Kris Kristofferson, Ellen (52) og Ola (55). Foto: Fredrik Wandrup
MØTTE FARENS STORE HELT: Erik Byes Barn ga Erik Bye-prisen til Kris Kristoffersen i Kristiansand mandag. Fra venstre Karen (62), Anne (59), Kris Kristofferson, Ellen (52) og Ola (55). Foto: Fredrik WandrupVis mer

Erik Byes barn ga Kris Kristofferson prisen som er oppkalt etter faren

Den amerikanske sangeren stilte opp på Christiandssand Protestfestival.

Kommentar

KRISTIANSAND (Dagbladet)

Han er et lys, levende ikon. Kris Kristofferson er slank og elegant i sitt åttiende år, med sølvskimrende hår og værbitt ansikt. Kledt i svart fra topp til tå, med en ørn som symboliserer farm aid i et sølvkjede rundt halsen. Og med et strålende smil til verden, mens han lattermildt forklarer at han etter hvert husker minimalt, men at han ellers har det utmerket. Kona Lisa forteller at han gjør rundt 150 konserter i året. «Jeg elsker å stå på scenen. Det er da jeg har det best,» sier han.

Mandag mottok Kristofferson Erik Bye-prisen under den årlige Protestfestivalen i Kristiansand, som arrangeres denne uka. Hederen ble overrakt av alle de fire barna til Erik Bye. De er hvert år med på å plukke ut den endelige vinneren av prisen. Nå fikk de møte Kristofferson, en mann faren alltid ønsket å treffe. Men det rakk han ikke før han døde i 2004. Mandagen bød også på et sterkt og humoristisk møte med Erik Byes visekunst, med programmet «Tilbake til sangene», en hyllest framført av Hans Fredrik Jacobsen, Sigmund Groven, Lars Klevstrand, Carl Morten Iversen, Annbjørg Lien, Ragnhild Bye Lutken og Henning Sommerro

Forfatteren Kjartan Fløgstad var i Kristiansand for å hedre en gammel helt. Han hørte Kristoffersons låter første gang på «Pearl», der Janis Joplin synger «Me and Bobby McGee». Siden la han merke til «Help Me Make It Through The Night», som John Hustons bruker i sitt vemodige boksedrama «Fat City». Deretter dukket Kristofferson selv opp, i Sam Peckinpah-regisserte filmer som «Pat Garrett og Billy the Kid», «Convoy» og «Bring Me The Head of Alfredo Garcia».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kris Kristofferson ler når han snakker om den tida. «Peckinpah var fantastisk,» sier han «Selv om han også kunne være a pain in the ass. Det er fortsatt er mysterium for meg at jeg kunne bli skuespiller. Jeg hadde overhodet ingen trening på det feltet. Men jeg har fått gjøre det jeg liker best gjennom et langt liv. Det er et privilegium.» «Jeg så deg nylig som president Andrew Jackson i serien «Texas Rising»?» «Gjorde du? Jeg ligner litt på ham.» «Hva ville du gjort annerledes om du kunne leve om igjen?» «Not a damn thing. Jeg ville gjort nøyaktig det samme.»

Den amerikanske sangeren, som har utmerket seg med sitt politiske engasjement både nasjonalt og internasjonalt, tar ydmykt imot en sterk hyllest fra tidligere prisvinner, menneskerettsforkjemperen Hanne Sophie Greve. «Am I dreaming?» hvisker han til kona, når han hører de vakre ordene. Seinere snakker kollegaen helt fra 1960-tallet, Eric Andersen, om tekstene hans og framfører noen av låtene. «Makes me feel like Shakespeare,» sier Kristofferson med et bredt flir.

Samme kveld stiller han på scenen, før han blir hedret av lokale artister. Det virker som om gitarhalsen enten er for liten for fingerene hans, eller omvendt. Men stemmen er på plass. Og munnspillet. Tekstene lyder som dikt, når han med sin whiskyrøst lar oss få ta del i «Me and Bobby McGee», «Dardy’s Castle», «Shipwrecked in the Eighties» og «Don’t Let The Bastards Get you Down». Folk hyller ham med stående applaus. I disse tider er det lett å glemme at USA også har stemmer som Kris Kristofferson. Om Donald Trump sier han: «Det fins mange gale mennesker i verden. Han er en av dem. Jeg hater tanken på at en slik mann skal bære sivilisasjonens skjebne på sine skuldre.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook