Erik Faber

Erik Faber har hatt tre radiohiter i løpet av de siste sju månedene, men debutplata «Between The Lines» er ingen suksess. Den er ikke bra nok til at den gjør noe varig musikalsk inntrykk. Den er kommersiell, men ikke på en måte som vil resultere i salg av plater.

«Between The Lines» er en litt sånn gammeldags norsk popsatsing. Artisten er sympatisk, han synger ok og har låter som behager sjefene i de konservative radiostasjonene. Produksjonen er solid og musikerne flinke, men det er bare ikke bra nok. Det er for snilt, temperaturløst, og mangler ekstreme kvaliteter. Stemmen, låtene, produksjonen - halvbra alt sammen.

Faber nådde tredjeplassen på hit40 på ettersommeren i fjor med «On Top Of The World». «Between The Lines» og nå sist «Waiting» har markert seg på den samme lista, men de etterlater ingen andre følelser enn likegyldighet hos lytteren. Det er problemet med Faber. Han gir deg ingenting.

Resten av plata er mer av det samme; studioforedlet, hvit poprock, framført på seriøst, velmenende vis. Men det er verken noe for øyeblikkets lykke eller for de lange, dvelende lytterprosjektene. Og hva er da poenget?