Erik Wold

Som storbonde i bygda eide Kr. Wold én aksje i Asker og Bærums Budstikke, og hvert år runget gamle Wolds røst utover avisas generalforsamling. Han hadde dessuten en sønnesønn som var flink å skrive. Det var slik det hadde seg at Erik Wold ble musiker. Og journalist.

Tre om Erik:

- Kr. Det er viktig, sier Erik Wold.

Han har mye å takke sin farfar for. Og morfar, for den del.

- Farfar hadde tidlig bestemt seg for at jeg skulle bli journalist, og ga meg alltid Jahn Otto Johansens bøker til jul. På grunn av sin ene aksje i Budstikka hadde han adgang til generalforsamlingen på Continental, og det var årets store høydepunkt. Der utmerket han seg alltid ved å synge med sin voldsomme bassrøst. Etter hvert ble han bare gamle Wold med røsten, humrer Erik Wold. Og drar en demonstrasjon.

- Jeg har ikke samme bassen, konkluderer han.

ETTERSOM ÅRENE GIKK

, og sønnesønnen vokste seg halvmeteren nærmere himmelen, tok Kr. Wold en alvorsprat med redaktøren i Asker og Bærums Budstikke. «Hør, jeg har en sønnesønn som er god til å skrive, har du plass til ham?» undret den driftige gamle.

- Høsten 1978 begynte jeg som aspirant, etter å ha kjørt øl hele sommeren.

- Øl??

- For Jarlsberg Mineralvann. Det var en av mange sommerjobber. Halvannet år var Erik Wold aspirant. Da dro han i Forsvaret for å videreutvikle journalistikken i Forsvarets Forum. Deretter begynte han på forberedende én gang, statsvitenskap et par, men ble aldri noe mer enn en halvstudert røver.

- Jeg røret rundt ei stund, jobbet litt frilans, var innom Manpower og spilte i band.

MORFAREN VAR ORGANIST.

Erik Wold ble saksofonist og sang på si.

- Jeg vokste opp med musikalitet, og begynte å spille allerede på ungdomsskolen. Siden ble det noen tredjerangs danseband, ingen av dem gjorde seg spesielt bemerket. Det første het Calender Band, det siste Cat People. Forferdelig dårlig navn på et band. Vi spilte dansemusikk, coverlåter.

Drømmen var da å leve av musikken.

- Vi spilte land og strand rundt, og jeg tror jeg har sett de fleste steder, fra Indre Østfold til Mehamn i Finnmark. Vi hadde blant annet en større Nord-Norge-turné. Det var veldig mye gøy, humrer han. Det var i 1981. Året etter var Erik Wold tilbake i Budstikka. Den dag i dag har Erik Wold problemer med å se en mikrofon uten å kaste seg over den. Det har kollegene i Dagsrevyen smertelig fått erfare.

- Står det et band på scenen, så må jeg opp. Jeg behøver ikke være full engang. På forrige julebord i Dagsrevyen kom jeg rett fra jobb og drakk Farris. Men jeg spiller saksofon for sjelden, sier Erik Wold.

MANNEN SER UT SOM EN

krysning mellom en Dagsrevy-journalist og en dansebandmusiker, med svarte bukser og åpen skjorte over T-skjorte innenfor belte. Mørke briller, Mercedes-nøkler, Marlboro og mobiltelefon er parkert på bordet, lange bein er dandert under. Den en gang så berømte hestehalen er byttet ut med kort sleik.

- Det ble litt oppstuss rundt den i Lørdagsrevyen?

- Jeg så jo bare sånn ut, jeg. Det var aldri noen plan å revolusjonere NRK.

Han hadde dessuten sett atskillig verre ut før. Da han dukket opp i tv-ruta for første gang, hadde han skjegg, pilotbriller og puddelsveis. I lokalfjernsynet for Asker og Bærum, iverksatt av Budstikka, kalt Tv-Stikka.

- Jeg fikk se igjen et opptak for ikke lenge siden, og Gud hvor jeg så ut. Da jeg klipte meg i fjor, hadde jeg hatt langt hår i nesten 25 år, i forskjellige varianter med og uten permanent og hockey. Jeg var møkklei. «Hvorfor klipper du deg ikke?» sa kona mi. Dermed gjorde jeg det, sier Erik Wold.

Og vil ikke ha på seg at han snobber verken opp eller ned. Musikere skulle ha langt hår - punktum. Wold likte lokkene i nakken - punktum.

- Men farfar likte det ikke , ler han.

ERIK WOLD ER VANSKELIG

å sette i bås. Han er mer konservativ enn hestehalen tilsa, mindre enn adressen antyder. Han kjører børstraktor til og fra Marienlyst, og er en kløpper på hjemmelagde kyllinggryter og pastasaus. Han er glad i en fest, og er sjelden den første som går, men likevel har han trofast stått opp om morgenen for å skifte bleier på Olve, Øyunn og Live i sju år. Den evnen får han i høyeste grad bruk for i «Morgennytt». Altså å stå opp.

- De siste ukene har vi jobbet døgnet rundt. Når du går på et ekstragir hele tida, er det vanskelig å gire ned, og når jeg først kommer hjem, får jeg ikke sove. Poenget er at alt går for en periode. Men akkurat det å stå opp midt på natta er umenneskelig. Jeg gruer meg til uti november, når det blir mørkt og kaldt og vekkerklokka ringer klokka to, sier Erik Wold. Det positive med jobben er at når folk flest har inntatt kaffekopp nummer to og nettopp logget inn klokka halv ti, kan Erik Wold dra hjem.

- Av og til er det helt ålreit å ha fri når alle andre jobber og omvendt. Det gjorde for eksempel at jeg kunne være med datteren min på hennes første skoledag nylig.

- Det blir verre å få med noen på en øl etter jobben?

- Akkurat det kan bli vel asosialt, innrømmer Erik Wold.

Selv ikke i forrige friuke greide programlederen seg uten vekkerklokke. Han måtte selvsagt opp og se frokostfjernsyn. I begge kanaler.

- Jeg har to åtteogtjuetommere ved siden av hverandre i stua. Helt gal, ler Erik Wold.

ARROGANT ER ET AV DE

adjektivene som ligger lengst fram i dagen når man skal beskrive Erik Wold. Samt lang. Drittsekk er han behjelpelig med å føye til selv.

- Jeg har ikke noe imot å bli oppfattet som en arrogant drittsekk. Folk som møter meg for første gang, vil nok kunne oppfatte meg som betydelig arrogant, men det er en helt grei utgangsposisjon. Da har jeg litt tid på meg, mener han.

De som ramler av lasset ved første møte, vil neppe sitte igjen med verdens beste inntrykk. Men kommer du bak maska og litt forbi imagen, så finner du en fin fyr.

- Jeg er en hyggelig arrogant drittsekk, slår han fast.

Allerede i puddelsveisens dager var Erik Wold en bevisst kar. Han ville på lufta. Etter å ha lest julegavene fra farfar i filler, begynte han å pugge reporternavn i Dagsnytt. Han kunne alle. Til slutt var tida moden for å søke seg til det hvite hus på Marienlyst.

- Jeg husker ennå debuten på direkten. Jeg skulle dekke en pressekonferanse på tinghuset i Drammen, om et underslag eller noe slikt, og jeg skulle intervjue etterforskningsleder Hans Petter Jahre. Idet jeg hørte fra studio: «Da setter vi over til Erik Wold i Drammen», begynte det ene beinet mitt å riste helt ukontrollert. Jeg hadde heldigvis skrevet ned alle spørsmålene, ett for ett, og fyrte løs som en mitraljøse. Det var helt redselsfullt. I ettertid hørte jeg at Jahre faktisk svarte på spørsmålene, der og da hørte jeg ingenting. Jahre var nesten like nervøs, så jeg takker min gud for at han svarte på det jeg spurte om. Hvis ikke, ville det blitt verdens verste økseskaftintervju. Jeg har aldri, verken før eller siden, vært så nervøs, sier Erik Wold.

Så samler han sammen en litt lettere Marlboro-pakke, finner Mercedes-nøkkelen, og kjører hjem til Billingstad. Til farfars gamle hus.

Programleder: Arnhild. Myklebust Eggen altså. Fordi hun er jævlig flink.Film: Det blir liten tid til å gå på kino, så det blir mest video. «Blues Brothers» er favorittfilmen. Og «Airport» med Charlton Heston, verdens første katastrofefilm, utrolig dårlig.Litteratur: Norsk krim. I det siste har jeg fått stor sans for Gert Nygårdshaug. Og jeg har selvsagt lest alle Hamilton-bøkene.Musikk: Alt fra Händels «Messias» til Multicyde. Og Abba. Jeg er veldig begeistret for 70-tallsmusikk.Mat og drikke: Øl. Maten kan godt være sterk. Pizza er godt - og meksikansk. I Spania spiser jeg alltid reker i hvitløksolje.Verste tv-minne: Dagsrevyen har hatt et par uheldige sendinger fra Gardermoen, for eksempel en flystyrt og en åpning. Det var ikke moro.Beste tv-minne: Dagsrevyen 2. juni 1995, da det var flom på Østlandet. Det er den mest helstøpte sendingen jeg har vært med på å lage noen gang.Aktuell med: Programleder i «Morgennytt» på NRK1.