Eriksen er blitt voksne

-Sjekk den hatten! Det må være 17. mai i 1970, sier Rita Eriksen og påkaller rå latter hos broder Frank. 28 år seinere er søskenparet CD-aktuelle med «Blåmandag». De frykter ikke at tittelen skal gi grobunn for billige poenger.

-Det er mange dager i året som er blåmandager, sier Rita (32) i et forsøk på å forklare oversettelsen av «A Good Day for Blues». - Livet handler jo om opp- og nedturer.

Fotoalbumet lillesøster har tatt med seg handler definitivt om oppturer.

-Der er vi på ettårsdagen min. Du hjalp meg å blåse ut lyset på kaka, sier Rita og blar videre. Storebror Frank (37) har ikke sett bildene på det han kan huske.

Mandag spiller de Ovenpaa i Stavanger. Det var der der de samarbeidet på scenen første gang.

-Det er ni år siden. Jeg fikk i oppdrag å samle en gjeng for å spille blues på klubben, og Rita ble med. Vi hadde et repertoar på 30 låter, men rakk bare å øve inn 15. Den andre kvelden låt det ok, lørdag kom det en del folk og snart sto folk i kø, sier Frank.

Etter eget utsagn var han skapgitarist til han var 22. Rita hadde spilt orgel i ni år da hun syntes det ble kjekkere å synge, og har vært med i band siden hun var 16.

Flyttet

For åtte år siden flyttet Rita til Oslo, det oppfattes ikke som noe problem.

-Vi øver jo aldri likevel, sier Rita.

Hun gjør et unntak søndag. Da reiser hun hjem for å forberede mandagens release-konsert på Ovenpaa.

-Vi jobber best under stress, sier Frank. Det gjelder i studio også, og til slutt måtte de låse seg inne for å gjøre ferdig «Blåmandag».

-Det er lettere nå når vi har et fast band. Vi begynte å jamme og lot båndet gå. Så gikk vi inn og redigerte og hørte hva vi kunne jobbe videre med.

Frank og Rita skriver musikken først, og så kommer husdikter Bjørn Kallevig inn. Eriksen konverterte til morsmålet før den forrige plata, men oppfølgeren satt langt inne.

-Aldri mer norsk, sa Rita da stemningen i studio minnet mest om en skikkelig «Blåmandag».

-Men takk og pris for at vi har Kallevig. Det blir så nakent på norsk, og det er mye jeg ikke kan synge fordi det ikke klinger godt. Men han kjenner meg så godt.

I skyggen

Rita er den som synes best i duoen, men Frank føler ikke at han havner i skyggen.

-Hvorfor gjør du ikke det? spør Rita.

Men Frank synes det er helt naturlig at hun som synger blir frontfigur

-Hvis Frank hadde krevd å få synge halvparten av låtene hadde det ikke gått, innrømmer Rita.

-Hvis hun skulle spilt gitar på halva plata hadde det også gått til helvete, legger Frank til.

-Hva er søskenkjærlighet for dere?

-Vet vi noe om det, Frank?

Før de rekker å tenke, svarer de i kor: Respekt. Og humor.

-Søsken krangler. Gjør dere?

-Ikke mye. Både Frank og jeg blir sure og holder kjeft isteden. Og så skværer vi opp fort.