Minister Eriksson  oppfører seg som om velferdsgoder står i veien for å få folk ut i jobb. Hvis det stemmer, hvorfor er det sånn at landene med de høyeste ytelsene også er de landene som har lavest arbeidsledighet og flest i jobb? Spør leder i Rødt, Bjørnar Moxnes.
Minister Eriksson oppfører seg som om velferdsgoder står i veien for å få folk ut i jobb. Hvis det stemmer, hvorfor er det sånn at landene med de høyeste ytelsene også er de landene som har lavest arbeidsledighet og flest i jobb? Spør leder i Rødt, Bjørnar Moxnes.Vis mer

Erikssons medisin har farlige bivirkninger

For hver gang regjeringen gjentar at de arbeidsledige må opp om morran, blir arbeidslivet mer utrygt for oss alle.

Meninger

Stå opp om morran! Denne myndige ordren fra Robert Eriksson kunne vi lese på Dagbladets forside onsdag i forrige uke. Arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) innfører nå tvungen aktivitetsplikt for alle som skal motta sosialhjelp fra NAV. De må komme seg opp, ellers får de kutt i støtten. Umiddelbart høres det kanskje lurt ut. Men det finnes gode grunner til at dette er en elendig idé.

For det første: NAV har allerede hatt mulighet til å pålegge aktivitetsplikt hvis de mener det vil hjelpe å stille krav. Det nye er at det går fra å være noe de kan gjøre, til noe de normalt gjøre. Kun i helt spesielle tilfeller kan man slippe unna, for eksempel hvis det er åpenbart at man bare vil ha behov for sosialhjelp i en kort overgangsperiode.

Hvem er det i så fall Eriksson vil stille krav til nå, som ikke ble stilt krav til før? En studie viser at den vanligste grunnen til at NAV så langt ikke har stilt arbeidsrettede vilkår, er manglende arbeidsevne på grunn av rus- og helseproblematikk. Det er altså disse gruppene Eriksson mener trenger å få smake pisk.

Mener arbeidsministeren virkelig at NAV heretter skal begynne å kutte i ytelsene til de svakeste, som tunge narkomane, når de ikke dukker opp på kurs eller aktiviteter? Skal dette få flere ut i arbeid? Folk som ruser seg, gjør det ofte for å slippe unna alt det vanskelige. Om NAV truer med å kutte ytelsene, betyr det at de får enda en ting å flykte fra gjennom rusen. Det vil virke mot sin hensikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen begrunner innstrammingen med at den vil få flere ut av NAV og over i jobb. Men han har glemt en ting: Det hjelper ikke å få folk uten jobb opp om morran om det ikke er nok jobber. Frp kan gjerne late som om problemet er at folk er late og ikke vil jobbe, men med økende arbeidsledighet er det et regnestykke som ikke går opp. Det blir som å leke stolleken, og fortelle folk at om de bare løper fortere, blir det nok stoler til alle.

Minister Eriksson oppfører seg som om velferdsgoder står i veien for å få folk ut i jobb. At for gode ordninger gjør at folk blir late og arbeidssky. Men hvis det stemmer, hvorfor er det sånn at landene med de høyeste ytelsene også er de landene som har lavest arbeidsledighet og flest i jobb? Det burde jo vært omvendt?

Jeg tror problemet er at Frp's arbeidsminister baserer seg på myter. Han tror velferden står i veien for å få flere til å arbeide. Jeg tror det er omvendt. Velferden er ingen byrde, en belastning næringslivet må drasse rundt på. Velferd virker. Det hjelper folk som har falt utenfor med å kvalifisere seg til arbeid. Det tilbyr barnehageplasser så folk kan jobbe. Det skaffer høyt utdannet arbeidskraft næringslivet bør være takknemlig for. Klart det koster i form av skatt, men man får rikelig igjen for investeringene. Erfaringene så langt tyder på at det fungerer mye bedre enn de landene som har prøver ut en kombinasjon av lave skatter og trusler mot de arbeidsledige.

Erikssons medisin vil ikke gi flere i jobb. Derimot vil det endre maktbalansen i arbeidslivet, i arbeidsgivernes favør. Innstrammingene er del av et bakholdsangrep på velferdsstaten.

Det virker som politikere både til høyre og langt inn i sosialdemokratiet har glemt hvorfor vi en gang skapte et sosialt sikkerhetsnett som sikret økonomisk trygghet også for dem som ikke jobbet. Enten de var syke, falt ut av arbeidslivet eller aldri kom seg inn var man sikret en viss inntekt. Det handlet ikke bare om økonomisk sikring i perioder med arbeidsledighet. Det handlet også om å forsøke å endre maktbalansen i arbeidslivet til lønnsarbeidernes fordel.

Før velferdsstaten var lønnstakerne helt prisgitt arbeidsgiverne. Mistet man jobben ble man økonomisk ruinert. Regjeringen snakker om at sosialhjelpsmottakere blir stønadsavhengige. Men uten velferdsordningene oppstår en annen avhengighet: Avhengigheten av arbeidsgiveren. I tiden før velferden var frykten for å miste jobben blir så sterk at arbeidsgiverne alene kunne diktere betingelsene.

Ved å bygge opp en velferdsstat, som sikret inntekt ved ledighet, ga lønnstakerne seg selv muligheten til å kunne si nei. Nei til urimelige arbeidsbetingelser, farlig arbeidstempo eller lønn som ikke var til å leve av.

Det gjorde det rett og slett vanskeligere å bruke arbeidsledige folk i en desperat økonomisk situasjon til å presse ned lønningene. I kombinasjon med sterke fagforeninger, lover og tariffavtaler laget man en nedre grense for hva arbeidsgiverne kunne få folk til å finne seg i. Det gjorde utnyttelse av de svakest stilte vanskeligere, men var også en fordel for hele gruppen av lønnstakere.

Selvfølgelig skal man ikke som arbeidsløs unngå å ta jobber systematisk. Får man tilbud om en jobb med skikkelige vilkår, skal man ta den. Men retten og muligheten til å si nei til underbetalte jobber med farlig arbeidstempo er avgjørende for den norske modellen regjeringen liker å skryte av.

Selve kjernen i Robert Erikssons tankegang er en trussel mot den tryggheten vi sammen en gang bygde. Hans nye, tøffe linje mot sosialhjelpsmottakerne har jo et klart mål: Sier du nei, skal det straffe seg.

Det er ingen grunn til å tilgi han. Han vet hva han gjør. For hadde det ligget et reelt ønske om å hjelpe folk over i arbeid, hadde han heller innført en aktivitetsrett: En rett til å delta i aktivitet for alle som har falt utenfor. Det er dette som virkelig låser fast folk i passiv mottakelse av stønad, at de ikke får noe tilbud selv om de ønsker det selv.

Det hadde Robert Eriksson mulighet til, uten å gjøre det. Men det er som kjent enklere å stille krav til andre, enn å begynne å stille krav til seg selv.