Dagbladet ønsket ikke å undertegne fotokontraktene som ble forelagt våre fotografer, derfor brukte vi et publikumsbilde på denne anmeldelsen. Foto: Publikumsfoto.
Dagbladet ønsket ikke å undertegne fotokontraktene som ble forelagt våre fotografer, derfor brukte vi et publikumsbilde på denne anmeldelsen. Foto: Publikumsfoto.Vis mer

Anmeldelse: Arctic Monkeys - Øyafestivalen

Erkebritiske taffelhelter

Arctic Monkeys var høyt, men mest lavt på Øyas første dag.

KONSERT: Arctic Monkeys gjør det klart med en gang at dette ikke blir den tenna-i-tapeten-forestillingen noen kanskje har ventet seg. Alex Turner smyger seg inn på den dunkelt belyste scenen, hilser nonsjalant (selvsagt) på publikum og huker seg ned ved rhodes-pianoet. Ballet starter med neddempede «Four out of Five» fra bandets ferske - la oss kalle det nattklubbplate, «Tranquility Base Hotel & Casino».

Sceneutsmykningen er sober og sparsommelig. Den ser kanskje mest av alt ut som et TV-studio på 60-tallet med sine duse farger og strenge linjer. Litt som med musikken til Arctic Monkeys – som de siste årene har tatt en dreining mot det mer kontrollerte og tilbakelente. Like fullt fortsatt autoritær og full av karakter.

Og er det noe Arctic Monkeys har, så er det karakter. Den noe eplekjekke fremtoningen til Alex Turner er så britisk som man kan få. Hvit, tettsittende skjorte, fem millimeter med hår og mørke solbriller og til slutt et skjevt flir om munnen som aldri helt blir til et smil.

Kjekkaseri til side. Det skal ikke bare holdes nede - «Brainstorm» fra andreplata viser at Sheffield-kameratene fortsatt kan være fremoverlente. Og når den pares med proto-streaming-hiten «I Bet You Look on the Dancefloor», begynner det å bli farlig livat foran scenen.

Det låter farlig fett og kyndig i Øya-Amfiet. Etter «Teddy Picker» skal dog tempoet ned igjen. Tittelkuttet fra sisteplata og «505» er fine låter, men tar seg litt for god tid til å holde momentumet oppe på en lang festivaldag. Strekket frem til forløsende «Do I Wanna Know» kjennes vel seigt. Denne mest nedpå delen av konserten hadde definitivt gjort seg bedre i et mer intimt format.

«Snap Out of It» og «R U Mine» er dog en avslutningssalve det er vanskelig å krangle med. Hvordan totalopplevelsen blir her avhenger nok mest hva man har ønsket seg av kvelden.