Erkerebellen Rimbaud

Opphøyet strøm av skjellsord fra erkerebellen i europeisk litteratur.

BOK: «En mystiker i vill tilstand» er karakteristikken Paul Claudel gir sin landsmann Rimbaud, som i en alder av 19 år oppga forfatterskapet med det kryptiske verket «Årstid i helvete».

Selvoppgjør

Og han er ikke nådig mot diktergjerningen i denne åndelige strøm av skjellsord, som åpner med et vanvittig, men tvetydig selvoppgjør, så bevisst provoserende at det nærmer seg parodien.

«Frå dei galliske forfedrane mine har eg bleikblå auge, smal hovudskalle og dugløyse i kamp *...+ avgudsdyrkinga, vreide, men framfor alt, bedrageri og latskap.» Og konkluderer med «Eg er eit dyr, ein neger» i boka som opprinnelige skulle hete nettopp «Negersangar».

Rimbaud tar så et oppgjør med egne dikt. «Gamle poetiske frasar hadde stor plass i den språklege alkymien min. Eg vente meg til enkle hallusinasjonar. Eg såg beint fram moskear i staden for fabrikkar ...» Før han avslutter med et farvel til Vesten.

« ... martyrane sine palmegreinar, stråleglansen frå kunsten, hovmotet hos oppfinnarane, iveren hos utplyndrarane; eg vende tilbake til Austerlanda og til den opphavelege og evige visdomen», og en tvetydig visjon om et slags jordisk paradis: «Kom, la oss hykle og late oss, å nåde!»

Villmannsverket er skrevet i et beskt og hverdagslig privatspråk, med bibelske dommedagsfraser, vidløftige bilder - og ikke minst desperat innsikt: Fandenivoldsk og antikristen.

Antikrist

«Det heidenske blodet vender tilbake! Anden er nær. *...+ Evangeliets tid er forbi», en stil som også avslører en helt sjelden litterær selvsikkerhet hos en nittenåring. Samtidig er det svært mye humor her, som i det nærmest kokette antimodernistiske utsagnet om at legevitenskap og filosofi er kjerringråd og omarbeidede folkeviser. Her er rytmiske absurditeter: «... keisar, lysten gubbe, du er neger; du har drukke smuglarsprit fra Satans brenneri». Samtidig en hedensk villskap: «Eg graflegg dei døde i magen min. Skrik, trommer, dans, dans, dans, dans!»

Presist

Dette forrykende verket er gjendiktet ved Haakon Dahlen, kritikerrost bl.a. for oversettelsene av «Les Fleurs de Mal» og Rimbauds «Båt i rus». Og det nærmest arkaiske bibelspråket, de verbale krumspringene og de mange ertelystne fandenivoldskhetene klinger da også svært godt på den eksklusive bokmålsmannen Dahlens musikalsk velklingende og svært presise nynorsk.