Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren: Kjetil Rolness

Erna betaler 200 000 mer i skatt enn Facebook

Vi gir nettgigantene stadig mere makt, penger og data – uten å kreve noe tilbake.

Meninger

Det finnes et talende foto av Erna Solberg, tatt i mai i fjor. Hun står på en scene flankert av to menn. De titter på henne med ære i blikket. Hun ser ut i salen, og virker nesten flau. Det har hun i så fall grunn til å være.

For der sto hun, statsministeren, og kastet glans over åpningen av Norge-kontoret til Facebook, et av verdens mektigste selskaper, nå verdsatt til 400 milliarder dollar. Bare i årets andre kvartal fikk Facebook et overskudd på 31 milliarder kroner, en økning på 71 prosent fra i fjor. Nesten alt kommer fra annonser på nettsamfunnet. Hvor mye de tjener på norske kunder vet ingen, for pengene bokføres i Dublin, Irland. Og forsvinner derfra til Cayman Islands.

Anslag sier 2 milliarder i reklameomsetning for Facebook i Norge i fjor. Med et overskudd på 1,35 milliarder, noe som ville gitt 337 millioner i skatt. Men Facebook Norway AS selger ikke reklame. De bare «leverer salgsstøtte og markedsføringstjenester til andre selskaper i konsernet». I sommer kom første årsregnskap. Inntekt: 13 mill. Resultat: 108000. Beregnet skatt: 468586 kroner.

For å skjønne hvor lite svimlende dette beløpet er, kan vi ta en sammenlikning: Erna Solberg er en kvinne født 1961 i Bergen, der hun fortsatt offisielt bor. I 2015 hadde hun 1500544 i inntekt, 2054896 i formue og skattet 677459 kroner. Det betyr at hun betalte 208873 mer i skatt enn Facebook.

Artikkelen fortsetter under annonsen

La det synke inn. Statsministeren bidrar med sin privatøkonomi mer til fellesskapet enn en pengemaskin med 3,4 millioner aktive brukere i Norge. Hvorfor stilte hun opp for å feire en virksomhet som gir så lite tilbake? Fordi hun har vært på mange andre bedriftsåpninger: «Jeg anerkjenner at det kommer nye arbeidsplasser, som er fint, ikke minst i den omstillingsperioden vi er inne i.»

Det er søtt av en regjeringssjef å anerkjenne at Facebook Norway har skapt fire nye arbeidsplasser i landet. Antall ansatte er nå økt til sju. En rivende utvikling i prosent, men selskapet kvalifiserer fortsatt til medlemskap i Småbedriftsforbundets junioravdeling.

Kanskje Erna mente at norske firmaer kan vokse ved knytte seg til Facebook. Det er mulig, for noen. Men i andre enden kommer sluttpakkene i norske nyhetsmedier, som har mistet tre milliarder reklamekroner siden 2008 til Facebook og Google, som begge slipper skatt og offentlig innsyn. «Vi ser en situasjon der store multinasjonale aktører er på vei til å utradere den etablerte mediebransjen i Norge,» sier Tax Justice Network i Norge.

Og mens Schibsted og andre klager på ulike konkurransevilkår, bidrar mediehusene selv til sin egen utradering ved å koble seg stadig tettere til trafikkdriveren Facebook. Staten og kommunene kjøper sponset innhold på Facebook. Bedrifter legger intranettet på Facebook. Nabolag låner og bytter på Facebook. Debattanter driver kampsport på Facebook. Det er enkelt, effektivt, morsomt og gratis. Alle skal med i den store dugnaden. Alle vil bidra til å gi Facebook enda flere data om oss selv.

Brukerdata er verdens viktigste ressurs og oljen i digitalalderen, ifølge The Economist. Den har gjort Facebook, Google, Amazon, Apple og Microsoft til verdens fem høyest verdsatte firmaer. For hundre år siden ble antitrustlovene brukt til å splitte monopolisten Standard Oil. Det kan man ikke med tech-gigantene. Og størrelsen gir også fordeler for forbrukerne. Men ingen vil at ens eget land skal bli en digital koloni uten kontroll på spilleregler og skatt. Så hva gjør politikerne?

De er opptatt med å drive valgkamp på Facebook, etter å vært på møte med selskapet. Kulturministeren sover, opposisjonen er taus. Og Erna selv? Hun engasjerte seg voldsomt i Facebooks sensur av napalmpike-bildet. Men under åpningen av Norge-kontoret sa hun at hun ikke var bekymret for selskapets makt. Og slik endte talen hennes: «Jeg tror vi må si at Facebook er kommet for å bli. Det er litt som fargefjernsynet. Vi har innsett at farge-TV er en god ting.»

Et fantastisk utsagn. Norges fremste folkevalgte hevet Norges største kommunikasjonsplattform over politikken. Med en spøkefull og meningsløs sammenlikning. Farge-TV og Facebook representerte begge en ny medieteknologi. Begge ble fort vanskelig å komme forbi. Men der slutter likheten. Tenk deg at farge-TV på syttitallet bare ble levert av ett amerikansk selskap, som levde av reklame. At det jobbet målrettet og effektivt med å få kontroll over informasjonsdeling, annonsering og redaksjonelt innhold.

At det lagret detaljerte opplysninger om deg mens du satt foran skjermen. At det styrte og tilpasset innholdet på måter du ikke skjønte, slik at du ikke skulle trenge andre medier. Da begynner sammenlikningen å sitte. Men den er ikke fullt så munter.

Spørsmålet er ikke bare om vi ønsker at norske medier skal lide samme skjebne som svart-hvitt TV. Spørsmålet er om vi skjønner konsekvensene av at vinneren tar alt. Hvordan det endrer betingelsene for skattlegging, åpenhet, personvern, nyheter, meningsdannelse og demokrati.

Digitaliseringen har gitt oss stadig større frihet, innenfor en stadig mer lukket verden. Vi sitter på fanget til Mark Zuckerberg og de andre nettkjempene, og leker vår egen redaktør og underholdningssjef. Å søke, dele, kjøpe, spille. Hvor som helst, når som helst, på farten og i søvne (nesten). Men vi behøver ikke oppføre oss som takknemlige unger av den grunn. I alle fall ikke politikere, som har til oppgave å lage en brukelig og rettferdig infrastruktur for framtida. En som tjener borgere i Norge og ikke aksjonærer i USA.