AVHENGIG: Artikkelforfatteren skriver i denne kronikken om hvordan det oppleves å være avhengig av folketrygden, særlig om sommeren.
Foto: Africa Studio / Shutterstock / NTB scanpix
AVHENGIG: Artikkelforfatteren skriver i denne kronikken om hvordan det oppleves å være avhengig av folketrygden, særlig om sommeren. Foto: Africa Studio / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Folketrygda:

Erna, du tar ikke vare på oss som har minst

Å slutte å jobbe er en valgfri handling, Erna? Jeg måtte slutte å jobbe. Ser du forskjellen? Jeg sluttet ikke å jobbe – jeg maktet ikke å jobbe mer. Jeg ble syk. Jeg har prestert siden jeg var et barn.

Meninger

Erna Solberg skriver i Dagbladet 6. juli at «folketrygden omfordeler vår rikdom, og gjør de økonomiske forskjellene i Norge små.»

Videre beskriver hun nostalgisk folketrygdens utvikling siden dens fødsel i 1967. Hun skriver at «de to grunnprinsippene i den norske velferdsmodellen ligger fast: De som ikke kan forsørge seg selv er garantert en økonomisk minstestandard.»

Jeg er 100 prosent ufør og jeg forsørger ett barn alene. Jeg er en av dem som får denne minstestandarden. Utgiftene til mat og husholdningsartikler har steget enormt de siste to årene og i mai i år fikk jeg og alle andre trygdede en skamløs økning i inntekt på én komma noe prosent. Medisinske utgifter hver måned beløper seg til mange hundrelapper hver måned – noen ganger oppe i 1 500 kroner.

Vi dyttes langt ned, og det samtidig som statsministeren skryter på deg politisk vilje til å ta politisk ansvar for dem som ikke makter å prestere. De syke, uføre og minstepensjonister. Vi uten penger på bok.

Jeg leser videre det andre grunnprinsippet «Samtidig er yrkesaktive sikret en inntekt og en pensjon som står i samsvar med levestandarden de har skaffet seg gjennom å delta i arbeidslivet.»

Her er det alvorlig skeivhet mellom din ytring, Erna, og det som er reelt. Hvor mange pensjonister får etter fylte 67 år den samme levestandarden som da de arbeidet i full stilling? Og er det i så fall takket være folketrygden? Ydmykhet, Erna, vær ydmyk. Du forvalter over grunnlaget for ett verdig liv til mange mennesker. Vi som faller utenfor, ikke engang iblant, men absolutt hver dag, Erna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Økonomisk trygghet er en rettighet – ikke et ansvar for familie og slekt.»

Skal jeg sitere deg på dette, statsminister, når barnet mitt blir 18 år og jeg mister barnetrygden 1 940 kr, minstebidraget 1 180 kr og barnetillegget 3 080 før skatt, og resultatet av det er at jeg ikke har råd til å sørge for barnet så hun kommer seg gjennom videregående? Vel kan hun søke stipend – ca. 3 000 kr i måneden etter dagens beregning.

Skal jeg be henne om å gi de til meg så hun kan dekke inn de 6 000 kronene i måneden som forsvinner fra budsjettet? I prosent så vil det røft regnet være ca. 30 prosent av den totale inntekten som forsvinner i denne husstanden, Erna.

Skal jeg be henne gå på sosialen? Jeg har et juridisk forsørgeransvar for henne frem til hun er 24 år – hvordan er det i samsvar med virkeligheten? Og hvordan er det i forhold til prinsippet om ungdomsrett og lik rett til utdanning, Erna? Jeg skal ikke gå inn på det tema – for det er noe helt annet enn folketrygden. Ser du hvor skeivt det er, Erna? At det er ikke lik rett for alle – som du sa under G20-møtet forrige helg.

«I dag er det andre årsaker til at vi slutter å jobbe. Psykiske lidelser utgjør over 1/3 av nye uføretilfeller» skriver du, Erna.

Å slutte å jobbe er en valgfri handling, Erna? Jeg måtte slutte å jobbe. Ser du forskjellen? Jeg sluttet ikke å jobbe – jeg maktet ikke å jobbe mer. Jeg ble syk. Jeg har prestert siden jeg var et barn. Hvordan falt jeg utenfor ?

Hvorfor sluttet jeg å «produsere», som du velger å kalle det? Historien min er ikke spesiell – vi er dessverre ganske mange.

Da jeg var barn ble jeg voldtatt av far og krenket grovt av en onkel. Samtidig var hverdagen preget av en nevrotisk mor med hang til selvmedisinering og en far som brukte frykt og vold som middel til å få det som han ville. Oppvekstens vilkår har gjort meg sterk, men også veldig sårbar. Nå orker ikke kroppen mer alarmberedskap, jeg ble ufør og jeg lever ett liv fra hånd til munn og fra dag til dag.

Til tross for en brutal oppvekst så har jeg jobbet mye og klart å bli sykepleier, samtidig som jeg har hatt eneansvar for to barn. Nå går det minste barnet på ungdomsskolen og jeg holder så vidt sammen i sømmene.

Vi er uten familie for jeg er «hun som varslet», hun som slo sprekker i glasuren. De snudde seg mot meg. Å ta avstand til familien har vært min måte å overleve på. Likevel gjør det meg enormt sårbar å fostre opp barn uten nettverk og med særlig redusert evne til å tåle flere støyter. Jeg har falt utenfor i ett samfunn som legger mye vekt på prestasjon og måloppnåelse. Jeg lever ikke i frykt, men jeg overlever – bare.

Jeg skulle ønske vi kunne ha litt ekstra, så det ikke er ett strev hver måned, hver uke, hver dag, hele året. År ut og år inn. Jeg er så alene om ansvaret at vi ikke tåler en dump i bakken. Jeg er sliten, og hun er utenfor. Forstår ikke hvorfor mor er så sliten og er ufør. Så hun blir sint, fordi hun er lei seg for at jeg er ufør og vi har det så stusslig når alle andre har det så fint. Jeg forstår henne, hun er bare et barn. Et barn som vil ha gleden som partner i heimen, ikke de evige gråtonene hun ser hele året.

Det er sommer og jeg nyter hver en solstråle, jeg trekker inn duften av sjø og blomstereng – alt dette er gratis. Jeg forsøker hver dag å finne gleden ved bare å få lov til å ha gode dager. Jeg er så takknemlig for å bo i dette landet uten krig, hver dag med fred. Jeg er takknemlig for folketrygden som er der i bunnen når livet faller sammen. Men, folketrygden må tilpasses virkeligheten. Især for oss som mottar langtidsytelser. Og politikerne må slutte å bruke oss som skrytekort når de har glemt at det handler om mennesker som ikke kan jobbe og øke sin levestandard. Hvor høyt må vi rope?

Jeg vet ikke min arme råd – uansett hvor nøysom jeg er så går det ikke opp. Jeg har 250 kroner på kontoen og det er ti dager til ny pensjon. Jeg skammer meg, føler meg mislykket. Ikke engang jeg får til å strekke pengene i ti dager. Tenåringen har forstått at det ikke er tiden å spørre om penger til is eller annet. Hun sitter på rommet og ser på Netflix. Alle er på ferie, og her vi bor er det flest av dem som har mye og færre av slike som oss. Systemet peker på meg og sier jeg ikke får det til. Det igjen gjør at jeg peker på meg og sier det samme. Skam, skam, skam deg – hver dag.

Tenåringen gruet seg til ferie i åtte uker – i dag sa hun «det er heldigvis bare seks uker igjen». Og jeg kryper sammen i tristhet. Jeg vet at det blir en grå sommer, jeg hører at hun synes det er vanskelig å være henne. Det er tøft, det er ett langdrygt utenforskap år ut og år inn.

Jeg betaler nesten 5 000 kroner i skatt hver måned på uføretrygden og sliter med å få endene til å møtes. Ikke får jeg igjen noe på skatten heller, for fradragene for medisinske utgifter er fjernet og ingen leietagere får fradrag for sine boutgifter her til lands. Jeg skatter mye på en inntekt på minstestandard pluss barnetillegg. Jeg skatter mye fordi jeg tjener lite, slik er det i Forskjells-Norge. Likevel er jeg en salderingspost i budsjettet.

Forskjellene i Norge er ikke små, de er store, Erna Solberg. Så store at du burde fått anledning til å prøve en hel sommer alene med dine barn – på mitt budsjett. Og jeg kunne hatt en sommer på ditt budsjett. Da kunne jeg endelig tatt meg råd til å spise jordbær jeg også – med fløte på.

Jeg undrer meg over intensjonen med innlegget ditt Erna – sår du et lite frø før sommeren så du er klar for valget i september? Et lite frø som kan villede og få meg til å tro at du tenker på «folk flest», slik at den blå politikken skal overleve. Det går ikke skjønner du. Usosial og usolidarisk politikk får aldri min stemme. Du tar ikke vare på oss som har minst, vi som strever mest. Du retter ikke opp skjevheter og ubalanse – du skaper skjevhet og ubalanse.