Norges klimamål for 2050:

Erna er bundet på hender og føtter

Erna Solberg kan ta inn så mange klimaskeptikere som hun bare vil i regjering. I 2050 er det ikke særlig plass til norske klimagassutslipp, enten hun vil det eller ikke.

I VEIEN FOR MÅLET: Statsminister Erna Solberg prøvde seg på fotballbanen da hun besøkte Asker tidligere i Juli. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
I VEIEN FOR MÅLET: Statsminister Erna Solberg prøvde seg på fotballbanen da hun besøkte Asker tidligere i Juli. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Da bompengeopprøret i Frp endelig tok sommerferie, så Venstre sitt snitt. «Folk må ta inn over seg at vi skal slutte helt med fossile drivstoff. Verden skal til netto null utslipp, og da må vi også ned med 90–95 prosent. Da er det stort sett bare husdyra igjen», sa klimaminister Ola Elvestuen til Dagbladet i slutten av juni, og dro lyskasterne mot en annen av regjeringens vonde spagater.

I Granavolden-erklæringen står det svart på hvitt at Høyre, Frp, Venstre og KrF er enige om at Norge skal bli et «lavutslippssamfunn» i 2050, hvor utslippene reduseres med 90–95 prosent. Det var dette Elvestuen nå klargjorde for Dagbladets lesere.

Elvestuens oversettelse var både oppsiktsvekkende og innlysende. Oppsiktsvekkende fordi Elvestuens forståelse av enigheten vil bety en total omlegging av Norge de neste 30 åra. Innlysende, fordi hvordan skal ellers folk flest forstå formuleringen?

Statsminister Erna Solberg synes å lene seg på en mindre folkelig tolkning. Den vanlige tolkningen blant norske politikere og byråkrater har til nå vært at deler av kuttene vi forplikter oss til skal kunne tas gjennom kvotekjøp i utlandet, om det trengs. Det var trolig denne hun hadde i bakhodet da hun i «Politisk kvarter» så å si avlyste Elvestuens forståelse av målet.

Hun ville i hvert fall ikke være like bombastisk som klimaministeren. Hvilke mekanismer som vil være tilgjengelig for å kjøpe seg fri fra utslipp i 2050 er fortsatt usikkert, vektla statsministeren.

Men å tro at det blir slik er optimistisk, på grensen til naivt.

I EU – Norges viktigste partner i klimaspørsmål – diskuteres det også hvor mye man skal slippe ut i 2050. Finland, som har overtatt lederskapet i EU det neste halvåret, håper å bruke tida på å sikre enighet om at man skal nå netto nullutslipp i 2050. Den enigheten virker å være like rundt hjørnet.

Da det ble diskutert på toppmøtet i juni, var det bare Tsjekkia, Estland, Ungarn og Polen som sa nei. Men de klare signalene er at disse også vil komme om bord, så fort en god nok kompensasjon er på plass.

Dette er et mål som også vil omfatte Norge. Enten gjennom et formalisert samarbeid, som i dag, eller ved at EU setter krav i handelspolitikken. At EU får på plass mekanismer som gjør det mulig å kjøpe seg betydelig fri er lite sannsynlig. At rike Norge i 2050 skal kunne kjøpe seg ut av hjemlige klimakutt gjennom andre mekanismer enn EU, og samtidig ha et tett handelssamarbeid med unionen, er enda mindre sannsynlig.

Det ville derfor vært ren og skjær folkeopplysning fra statsministeren, om enn litt i forkant, om hun hadde hamret fast det Elvestuen sa før henne, at vi i Norge i 2050 ikke vil kunne slippe ut stort mer enn ku-rap.

Norge er i realiteten bundet på hender og føtter. Erna Solberg kan ta inn så mange klimaskeptikere som hun bare vil i regjering. I 2050 er det ikke plass til norske klimagassutslipp, enten hun vil det eller ikke.

En slik folkeopplysning ville trolig også vært lønnsom. På tross av at det bryter med det som til nå har vært den ledende tankegangen i norsk klimapolitikk: Å legge opp til å benytte den fleksibiliteten vi har tilgjengelig.

Det har hele tiden vært en viss avveiing mellom fleksibilitet, altså kvotekjøp, og forutsigbarhet i norsk klimapolitikk. Fleksibilitet gjør det mulig å gjennomføre utslippskuttene med lavest kostnad først. Forutsigbarhet gjør det på sin side lettere for bedrifter og husholdninger å planlegge, fordi det blir tydelig hvor store kutt som skal tas i Norge.

Til nå har vi lagt vekt på fleksibiliteten. Det har vært viktig. Handelen med kvoter har bidratt til at norsk industri og resten av den såkalte kvotepliktig sektor har kuttet utslipp på tilsvarende vilkår som sine europeiske konkurrenter, og den har satt i gang en betydelig klimainnsats i utviklingsland.

Den vil også være viktig hele veien fram til 2050, såframt Norge er en del av det europeiske klimasamarbeidet hele veien dit. Men skal EU nå egne målsettinger, vil det ikke være mye avlat igjen å handle, verken i kvotepliktig sektor eller utenom.

Innen 2050 må det bygges opp helt nye markeder og gjøres enorme investeringer i alle sektorer. Allerede i dag tas det avgjørelser hver dag som direkte eller indirekte påvirker utslippene etter 2050. Da trengs forutsigbarhet, og politikere som tar lederskap og er tydelige på at vilkåret for bedrifter og husholdninger etter 2050 er nullutslipp.

Istedenfor gambler Erna Solberg på at det skal oppstå muligheter for fleksible mekanismer, framfor å ta lederskap og skape forutsigbarhet for norske bedrifter og husholdninger.

En tydelig beskjed om hvor vi skal være i 2050 ville ikke bare gjort det enklere å sanke grønne velgere, det ville også gjort veien dit lettere. «Gjøre Norge til et lavutslipssamfunn i 2050, hvor klimagassutslippene reduseres med 90-95 prosent». Kunne det ikke vært så enkelt?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.