JERNMANGEL:  Erna Solberg svikter i framføringen av helhet og konsekvens i regjeringens politikk.Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
JERNMANGEL: Erna Solberg svikter i framføringen av helhet og konsekvens i regjeringens politikk.Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Erna har jernmangel

Dårlig politikk og slett ledelse er de viktigste årsakene til regjeringens problemer. Alt annet er bortforklaringer.

Kommentar

Da Erna Solberg dannet regjering skjedde det med stor personlig myndighet og med allmenn hyllest til hennes statsmannsevner. Avtalen med Venstre og KrF ble betegnet som et enestående politisk håndverk. Og da regjeringserklæringen kom på bordet, ble den omtalt som en fornuftig krysning av blå politikk og hensynet til de to samarbeidspartienes hjertesaker. Reisen til julestjernen kunne begynne.

Atten måneder seinere er bildet vesentlig forandret. Valgseieren er selvsagt intakt og vil ha parlamentarisk tyngde fram til stortingsvalget i 2017. Ellers er nesten alt forandret. Meningsmålingene skriker at regjeringen har mistet tillit. Jonas Gahr Støre løfter knapt en padleåre, men Ap siger hele tida framover. Høyre surrer rundt 20 prosents oppslutning, Frp har sett titallet og på noen målinger har Arbeiderpartiet vært større enn alle de borgerlige partiene til sammen. Det lover dårlig for høstens kommunevalg.

På borgerlig side forklares den sviktende oppslutningen med at regjeringen har et kommunikasjonsproblem. Det legges til grunn at regjeringen gjør en god jobb, men at den ikke lykkes med å formidle dette til velgerne. PR-folk som Hans Geelmuyden peker på at regjeringen mangler en samlende historie om hva den står for. I stedet vinner opposisjonens historie og den forteller at regjeringen gir til de rike og tar fra alle andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet med slike forklaringsmodeller er at de både er sanne og usanne. Det er ingen tvil om at regjeringen har et kommunikasjonsproblem og at den står uten noen klar historie eller visjon. Grunnen til det kan umulig være mangel på ressurser når det gjelder kommunikasjon. Slik ekspertise er nå så tallrik rundt statsrådene og i partiene at PR-folkene ofte går foran politikerne når politikk skal formuleres eller iverksettes.

Da gjenstår en mye mer nærliggende - og vesentlig mer ubehagelig - forklaring på at det er gått råte i Solberg-regjeringens forhold til velgerne: Det er politikken og ledelsen det er noe galt med. Lista over fadeser og tilbaketog er etter hvert blitt lang. Særlig seks saker peker seg ut. Reservasjonsretten for leger når det gjelder henvisning til abort, utløste bred og hissig protest, særlig fra kvinner, og måtte trekkes tilbake. Statsbudsjettet for 2015 ble et nesten uforståelig politisk feilgrep: De rike fikk skattekutt i bøtter og spann, mens det ble kuttet i barnetillegg. Folk flest ble deretter pålagt å dekke inn en milliard på statsbudsjettet gjennom en poseavgift. Nå er denne komedien, kalt Tante Pose, foreløpig trukket tilbake. Salg av statlige bedrifter og statlige aksjeposter (Flytoget, Statskog, Kongsberg-gruppen osv.) fikk store grupper til å reise bust, også i Venstre og KrF. Så kan vi legge til utsending av asylbarn og justisministerens aksept av lovbrudd i PSTs overvåkingsmetoder.

Mønsteret som avtegnes består av to vanskelige komponenter. For det første fører regjeringen en politikk som ofte er i utakt med flertallet av velgerne. Velgerne ville ha noe annet enn de rødgrønne, men ikke noe markant skifte til dyp blå politikk som nokså ensidig belønner de rike, som selger gode foretak og naturressurser, og som svekker arbeidstakernes rettigheter. Det andre gjelder regjeringskoalisjonens indre politiske spenn. Optimismen var stor i hvetebrødsfasen. Nå er de reelle politiske motsetningene blitt tydelige. Avstanden mellom Fremskrittspartiet og de to sentrumspartiene Venstre og KrF er betydelig og fører til seriepregede konflikter.

Derfor må lyskasteren nå rettes mot statsminister Erna Solberg. Personlig står hun fremdeles sterkt blant velgerne. Solberg oppfattes som ekte, som ærlig og som en person med integritet. Samtidig er det statsministeren som skal gi velgerne den store fortellingen om hva regjeringen står for. Hun er også ansvarlig for helhet og konsekvens i regjeringens politikk, og framføringen av den. Her svikter Erna Solberg. Hun synes å mangle det jernet hun tidlig ble kjent for, og oppkalt etter. Rundt seg har hun et nervøst Frp som skriker etter politiske seire som kan gjenfinnes på meningsmålingene, og to støttepartier som jager egenmarkeringer med et minimum av ansvar. Her ser vi Erna Solbergs hovedproblem: Hun leder en unaturlig koalisjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook