DEMOKRATI I PRAKSIS: Det er ikke sant at ting ordner seg. Det er alltid noen som ordner dem. Noen som er gale nok til å tror at akkurat deres innsats vil gjøre en forskjell. De som ordner demokratiet vårt ordner noe av det viktigste, skriver artikkelforfatteren fra Høyres landsmøte. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
DEMOKRATI I PRAKSIS: Det er ikke sant at ting ordner seg. Det er alltid noen som ordner dem. Noen som er gale nok til å tror at akkurat deres innsats vil gjøre en forskjell. De som ordner demokratiet vårt ordner noe av det viktigste, skriver artikkelforfatteren fra Høyres landsmøte. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Erna i eventyrland

I Trumps tidsalder er de politiske partiene viktigere enn noen gang.

Meninger

“Jeg kommer for sent”, sier kaninen som tydelig leter etter noe.

“Jeg kommer for sent. Jeg rekker det aldri! Hva vil dronningen si? Stakkars meg! Jeg kjenner det på halen. Jeg kommer for sent!”

I går følte jeg det som kaninen.

Med en liten forskjell. Der kaninen rakk å blåse i sin trompet foran Dronningens forestilling, så var Erna allerede ferdig med sin tale da jeg forsinket ankom Høyres landsmøte på ettermiddagen. Hva vil dronningen si?

Forhåpentligvis la hun ikke merke til den tomme plassen i en sal med 750 deltagere (vær så snill og ikke fortell henne det). Men om hun skulle gjøre det, så kan du jo forsøke å blidgjøre henne med at jeg kom med første tilgjengelige fly. Du kan også legge til at jeg sterkt vurderte ordrenekt på jobb i går, for å sikre at jeg kunne være der ved åpningen.

Jeg tviler imidlertid på at det kommer til å gjøre spesielt mye inntrykk.

Alle de andre 750 har jo måttet gjøre det samme på sin egen måte, vil hun nok innvende. Noen med langt mer kronglete vei enn meg som kom fra København, hvor det jo tross alt går fly hele tiden. De klarte faktisk å være der ved start.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og hun vil ha rett. Hvert eneste år tar tusenvis av mennesker seg fri fra jobb, skole og familiære forpliktelser for å bruke kveld ut og kveld inn, helg ut og helg inn på årsmøter, styremøter, programkomitemøter, utvalgsmøter og møter vi ennå ikke helt har funnet på navnene til.

De gjør det for Høyre, hvor jeg er medlem. De gjør det for Arbeiderpartiet. De gjør det for FrP. De gjør det for Venstre. I gamle dager var det til og med også noen som gjorde det for SV.

De gjør det fordi de er for ulv eller for sau. De gjør det fordi de er bekymret for hva den store ikke-vestlige innvandringen kommer til å gjøre med vår kultur. Eller de gjør det fordi de ser på det som en moralsk forpliktelse å fostre en kultur som er åpen og imøtekommende for mennesker som søker et godt livt i sikkerhet mot forfølgelse, uansett hvor i verden de er født.

De gjør det fordi de er for eller mot EU. De gjør det fordi de så sterkt ønsker at deres barn skal få en så god skole som mulig, og for å føle en trygghet for at farmor får den hjelp hun behøver når livet nærmer seg slutten. De gjør det fordi de er oppriktig bekymret for miljøet og i hvilken stand vi kommer til å etterlate planeten til våre barn. Eller de gjør det fordi de er redde for at arbeidsplasser og levestandard skal ofres på et skrivebordsteoretisk miljøalter.

Uansett hva det er som har vekket deres engasjement så har de det til felles at de kanaliserer det på en måte som bygger samfunnet i stedet for å rive det ned.

Det vil i alle samfunn være uenigheter både om hvordan goder skal fordeles, beslutninger skal tas og om hvem som skal fordele godene og ta beslutningene. I vår del av verden har vi blitt enige om noen spilleregler for hvordan vi håndterer disse uenighetene. Og de spillereglene respekteres. Ikke av alle enkeltpersoner. Ikke hele tiden. Men av samfunnet som helhet, på en slik måte at institusjonene og spillereglene overlever selv de mest katastrofale enkeltpersoner.

Slik respekt for spillereglene bygges både ovenfra og nedenfra.

Respekten bygges ovenfra hver gang vi er vitne til det demokratiske mirakelet det er at en valgtaper helt uten videre aksepterer sitt valgnederlagog firvillig gir fra seg makt. Da John McCain i 2008 måtte anerkjenne å ha tapt for Barack Obama gjorde han det med disse ord:

«Senator Obama and I have had and argued our differences, and he has prevailed. No doubt many of those differences remain.These are difficult times for our country. And I pledge to him tonight to do all in my power to help him lead us through the many challenges we face.

I urge all Americans who supported me to join me in not just congratulating him, but offering our next president our good will and earnest effort to find ways to come together to find the necessary compromises to bridge our differences and help restore our prosperity, defend our security in a dangerous world, and leave our children and grandchildren a stronger, better country than we inherited.Whatever our differences, we are fellow Americans. And please believe me when I say no association has ever meant more to me than that. It is natural. It's natural, tonight, to feel some disappointment. But tomorrow, we must move beyond it and work together to get our country moving again.

We fought, we fought as hard as we could. And though we fell short, the failure is mine, not yours. »

Ikke bare aksepterer McCain sitt nederlag. Han slutter rekkene bak sin motstander og lover å arbeide for å sikre at han lykkes i sin gjerning. Et løfte han holdt i alle de åtte årene Obama var president, også i den perioden i 2012 hvor han drev ny valgkamp for å få ham byttet ut.

Den amerikanske psykologen, lingvisten og forfatteren Steven Pinker beskriver i sin bok The Better Angels Of Our Nature hvordan voldsbruken gradvis har falt gjennom historien, og hvordan dette fallet nøye henger sammen hvordan vi gjennom hardt arbeid og prøving og feiling over lang tid, har utviklet andre alternativer enn steinøks når uoverenstemmelser skal løses.

McCain vs Obama anno 1008 ville ikke foregått som det gjorde i 2008. Det er god grunn til å tro at en av de to i alle fall ville endt opp hodeløs. En fredelig maktoverdragelse av den typen vi ser så ofte i dag at vi nesten ikke lengre legger merke til det ville fortonet seg like surrealistisk som eventyrlandet gjorde det for Alice.

Gjennom de siste tusen årene har vi bygget systemer som virker. Også når aktørene selv ikke innehar samme høye integritet som Obama og McCain gjorde i 2008.

Det er bare å spole tiden frem åtte år og se på hvordan den samme forestillingen gikk fore seg i november 2016. Der McCain holdt sin tale umiddelbart etter at resultatet ble tydelig, og før alle delstater en gang var ferdig talt opp, gikk Hillary Clinton rett i bunkers med sine advokater for å se hvordan hun kunne fortsette kampen. Hun erkjente ikke nederlaget før langt utpå dagen etter.

McCain gratulerte ikke bare sin motstander med seieren. Han la også til at “he managed to do so by inspiring the hopes of so many millions of Americans who had once wrongly believed that they had little at stake or little influence in the election of an American president is something I deeply admire and commend him for achieving”. Clinton klarte ikke strekke seg lengre enn til “we must accept this result and then look to the future. Donald Trump is going to be our president”.

Men hun bet det i seg. For hun var bundet av spillereglene. På samme måte som mannen hun (utrolig nok) tapte for fikk oppdage at han var, da han for noen uker siden forsøkte seg på et grunnlovsstridig innreiseforbud direkte rettet mot muslimer.

Spillereglene som bandt Clinton kan man jo tro man finner i lovtekster og dommer. Slik som for eksempel i denne teksten:

“The people shall exercise their power directly, and also through the bodies of state power and local self-government. The supreme direct expression of the power of the people shall be referenda and free elections.”

Men den teksten er fra den russiske grunnloven og ikke den amerikanske.

Grunnlovens bokstav betyr neppe like mye for Putin som de tilsvarende amerikanske gjorde for Clinton. For det er ikke i lovens bokstav våre prinsipper og spilleregler egentlig ligger.

Når de havner der er det fordi vi setter ned på papir det vi allerede har kjempet frem. En kamp som må kjempes på ny gang på gang. Det er denne kampen de som sitter på Thon Hotellet på Gardermoen sammen med meg kjemper.

Her er vi uenige om vi skal tillate eggdonasjon (Ja!). Vi er uenige om rovdyrforvaltning (heia ulven). Vi er uenige om heroinassistert behandling skal tillates (selvsagt skal det det) og om bruk og besittelse av illegale rusmidler fortsatt skal kunne straffes (Nei!). Vi er uenige om vektingen mellom nasjonal kontroll og åpenhet. Og vi er uenige om mange, mange flere ting.

I kampens hete om disse sakene tror vi ofte selv at det er de sakene disse landsmøtene egentlig handler om. Om enn så viktige de er så er det ikke det. Det det handler om er mye viktigere enn ulv.

Det er nemlig kun når vi fyller institusjonene med innhold, at de fortsetter å være relevante. I en studie gjennomført av Ingrid van Biezen fra Leiden University viser det seg at Norge er blant de landene hvor medlemsandelen i de politiske partiene faller raskest. Høyre har mistet 80%(!) av sine medlemmer siden 1990. Det ser ikke stort bedre ut i de andre partiene. Samtidig faller både tilliten til myndighetene og valgdeltagelsen i hele den vestlige verden.

Å ikke engasjere seg er behagelig.

Du kan tillate deg å være forbannet på de elitistiske politikerne som ikke vet noe om hvordan vanlige folk har det. (De aller fleste av dem er forresten fritidspolitikere. De sitter kveld ut og kveld inn og leser sakspapirer etter at ungene er lagt og som tar seg ulønnet fri fra jobb for å reise på slike møter som det jeg er på nå.).

Og du kan hytte neven mot det grådige kommunestyret som flår deg med [sett inn skatt eller avgift som du finner spesielt irriterende] og de følelsesløse politikerne som ikke har penger til [mormors sykehjemsplass/datters barnehageplass/etc].

Du kan gjøre disse to tingene samtidig uten å midt på natten sovne over sakspapirene på desperat jakt etter en eller annen mulighet for å få kommunebudsjettet til å gå opp. Og uten å måtte ta ansvar for konsekvensene av de beslutninger som til slutt blir tatt.

Hver gang vi behandler uenigheter på den måten våre skrevne og uskrevne spilleregler forteller oss at vi skal, styrkes spillereglene. Hver gang vi melder oss ut fra beslutningsprosessene, svekkes de.

Når jeg litt senere i dag sannsynligvis lider nederlag i saken om eggdonasjon, så gjør jeg det etter å ha fått mitt syn hørt og vurdert. Jeg gjør det i et parti hvor våre beste og sterkeste politikere markerer seg tøft på hver sin side og hvor reaksjonen fra ledelsen ikke er å diktere fasit, men i stedet å gi en fra hver side utvidet taletid så alle delegatene har fått et godt grunnlag for å bestemme før de tar standpunkt.

Når jeg nok er på den vinnende siden hva gjelder spørsmålet om avkriminalisering av bruk og besittelse av illegale rusmidler, skjer kursendringen etter at noen av oss har dratt fra partimøte til partimøte og tegnet og forklart hvorfor dagens politikk er uhensiktsmessig, og fått lov til å fremme våre syn. Når jeg blir hørt er det fordi jeg har de beste argumentene. (Når jeg ikke blir det, er det selvsagt fordi de dustene ikke skjønner noe som helst. Men det er en annen sak.)

Slik fungerer det i de andre partiene i Norge også. Hvert av dem på sin måte og med sine særegenheter. Men med det til felles at de holdes oppe av frivillige, engasjerte mennesker som ofrer sin fritid for å gjøre verden rundt seg til et bedre sted.

Leonard Cohen sa en gang at “you aren’t going to like what comes after America”. Vi kan supplere: “You aren’t going to like what comes after democracy”.

Det som kommer etter det deltagende demokratiet, har vi allerede sett konturene av. Vi skimter dem når verdens mektigste mann forsøker å overstyre sine domstoler. Vi ser dem nærme oss selv når den politiske delegitimeringen i Frankrike går så langt at det eneste vi med sikkerhet kan si om resultatet er at vinneren vil anses uverdig av et flertall i folket. Konturene ser slett ikke pene ut.

Den oppbindingen av de mektige vi gjør gjennom våre demokratiske prosesser er helt avhengige av aktiv deltagelse.

Det er ikke sant at ting ordner seg. Det er alltid noen som ordner dem. Noen som er gale nok til å tror at akkurat deres innsats vil gjøre en forskjell. De som ordner demokratiet vårt ordner noe av det viktigste. Alle de som sitter her sammen med meg i denne landsmøtesalen er blant dem. Det samme er alle de som gjennom våren bruker tiden sin på å sitte på de samme møtene i andre partier.

Det bør du sende dem en liten takk for. Og så bør du tenke deg om. Er det mennesker som dette du ønsker at skal sikre samfunnsvevet, eller vil du heller gi jobben til verdens Donald Trumps og Le pens. Når du har tenkt ferdig så får du melde deg inn i det partiet du føler ligger deg nærmest.

Og det er som katten sa til Alice:

“Du kan besøke, hvem du vil - de er alle like gale”.

"Men jeg vil ikke være sammen med gale mennesker," sa Alice.

"Ah, det kan du ikke unngå," sa katten. "Her er vi gale alle sammen. Jeg er gal. Du er gal."

"Hvordan ved du, at jeg er gal?"

"Det må du være," svarte katten, "ellers ville du ikke kommet hit."

Lik Dagbladet Meninger på Facebook