Regjeringsforhandlinger:

Erna Solberg står i fare for å samle en regnbuekoalisjon uten farger

Regjeringsforhandlingene blir avgjørende for om Erna Solberg finner et prosjekt som kan vinne valg i 2021.

Kommentar

Denne helgen jobbes det på Stortinget med å lande neste års statsbudsjett. Samtidig samles titusenvis av mennesker for å demonstrere for abortloven på plenen utenfor, og en rekke andre steder i landet.

Begge deler forteller oss noe om det som skal bli regjeringen Solbergs vei videre. Og hvordan den til slutt risikerer å felle seg selv, om makta blir viktigere enn prosjektet.

Statsbudsjettet først. Partiene sto før helgen fortsatt et stykke fra hverandre, men det var relativt sett. Utgangspunktet, forslaget til statsbudsjett regjeringen la fram i starten av oktober, var ukontroversielt og fargeløst, men godt tilpasset snarlig budsjettenighet. Alt tyder på at landet innen fristen tirsdag vil ha et ferskt budsjettforlik på plass.

Når det er ryddet av veien, er det klart for såkalte sonderinger, som så er ventet å munne ut i konkrete regjeringsforhandlinger.

Endringer i abortloven, som det i dag demonstreres mot, blir en del av disse forhandlingene. Det gjorde statsminister Erna Solberg klart på kontroversielt vis under striden om KrFs veivalg tidligere høst. Kjell Ingolf Ropstad utfordret i VG både Erna og Jonas på forhandle om tvillingabort og abortlovens paragraf 2c. Erna var den eneste av dem som skjønte hva som måtte til for å friste KrF over på sin side: «En historisk sjanse til å endre abortloven».

Slik la Solberg sitt eget ettermæle i potten for å beholde regjeringsmakta. Hadde hun mistet KrF på tross av manøveren, ville det stått igjen som et desperat forsøk på å klamre seg fast til makta.

Selv om Solberg personlig alltid har vært for en slik innstramming av abortloven, avslørte manøveren hvor mye regjeringsmakta nå betyr for Solberg og Høyre. Staten har blitt Høyre, og Høyre har blitt staten. Slik vil dagens Høyre gjøre alt for å bevare det i overskuelig framtid.

Gevinsten da det risikable veddemålet ga avkastning, viste seg å bli stor. KrFs landsmøte sa adjø til Knut Arild Hareide og ja takk til tre nye år med Erna Solberg som statsminister. Lykkes høstens forhandlinger, får landet en firepartiregjering med flertallet i Stortinget bak seg.

Det blir i så fall Erna Solbergs store seier. Men skal det være en seier som kan vare lenger enn til neste valg, må Solberg og regjeringspartiene avvenne seg oppskriften som har tatt dem der de er nå.

Blikket må løftes fra å beholde makta for enhver pris, enten det innebærer ukontroversielle budsjetter eller kontroversielle abortforslag, og flyttes mot nye prosjekter som kan begeistre velgerne. Grå styringsvilje er døden for et regjeringsprosjekt. Bare spør Jens Stoltenberg.

Akkurat som Erna Solberg er en populær statsminister i dag – kanskje mer populær enn partiene hun styrer på vegne av – var Jens Stoltenberg hele veien en godt likt statsminister. Men det var ikke nok til å gi ham fire nye år i 2013. Det bør være en tydelig advarsel for et selvsikkert Høyre. Kan Erna gå i samme felle som Jens?

Nøkkelen ligger i de kommende regjeringsforhandlingene. Der må Høyre og Solberg gå i front for meisle ut en plattform som viser et samlet og offensivt regjeringslag, som klarer å tenke nye tanker etter fem år med makta.

Da må alle være villige til å gi og ta. Det blir ikke lett. Høyre skal samtidig blidgjøre tre til dels skadeskutte partnere. Men en situasjon hvor partiene søker status quo og minste felles multiplum i frykt for å gjøre en vond situasjon verre, vil være ødeleggende for regjeringens sjanser for gjenvalg på sikt.

Hvordan kan en slik plattform, som legger grunnlaget for valgseier i 2021, se ut? Først og fremst må den finne ny politikk som lytter til folks behov, som samtidig kan forankres i partiene og deres programmer.

En måte å gjøre det på er å finne et prosjekt som er tydelig borgerlig, samtidig som det lener seg mot sentrum i de riktige sakene. På den måten kan regjeringen utnytte at den nå både har fått et forutsigbart flertall i Stortinget og tyngdepunkt nærmere sentrum.

Regjeringen har allerede vist at de kan nøytralisere angrepene fra opposisjonene i arbeidslivspolitikken, etter at Anniken Hauglie overtok som arbeidsminister. En tilsvarende tilnærming til kampen mot ulikhet og fattigdom og til profitt i velferden kan gi populær politikk, som legger en demper på noen av venstresidas viktigste mobiliseringssaker fram mot valget i 2021.

Samtidig kan det stabile flertallet utnyttes til å gjennomføre større reformer, som krever ro og stabilt flertall i Stortinget. Flertallspartiene begynte allerede i 2013 på arbeidet med å reformere ulike deler av offentlig sektor og å styrke arbeidslinjen i trygdesystemet. Mens de første reformene nå viser resultater, er dette noe å jobbe videre med.

Resultatene fra disse reformene vil komme godt med. Handlingsrommet i finanspolitikken blir bare smalere og smalere, og «utgiftsreformer» må finansieres med kutt og effektivisering andre plasser.

Før Erna Solberg kan stille opp på Slottsplassen som leder for en flertallsregjering må hun og Høyre bli enig om en plattform med tre partier som også slikker sine sår. Det kan fort ende i en ukontroversiell og grå masse.

Men skal regjeringen ha muligheten til å vinne valg i 2021, må de finne en felles plattform som kan begeistre velgerne i flere år framover. Hvis ikke risikerer regjeringen å felle seg selv.