På lag: Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad ønsker abortendringer.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
På lag: Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad ønsker abortendringer. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Selvbestemt abort:

Erna Solbergs framstilling av KrFs abortforslag mangler rot i virkeligheten

Solberg påstår at abortlovens paragraf 2c kan endres uten at det innebærer noen stor forskjell i praksis for norske kvinner. Dette er i beste fall tåkeleggende retorikk. I verste fall er det direkte villedende.

Meninger

Kristelig Folkeparti har allerede gjort èn sak tydelig: abortsaken havner på forhandlingsbordet når de nå har tatt sitt veivalg. Partiet ønsker å fjerne lovens paragraf 2c. De mener paragrafen, som sier at alvorlig sykdom hos fosteret kan være selvstendig abortgrunn, er diskriminerende.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Det er slettes ikke overraskende at KrF har dette standpunktet. At det finnes krefter i Høyre som er villige til å gå med på en slik endring er egentlig heller ikke så overraskende.

Det som imidlertid er påfallende er når Høyre, først og fremst representert ved statsministeren, påstår at denne paragrafen kan strammes inn uten at det innebærer noen stor forskjell i praksis.

For å tydeliggjøre hvorfor Erna Solbergs påstand er gal, trengs det en kjapp gjennomgang av abortloven slik den i dag fungerer.

Fram til uke 12 kan den gravide kvinnen, uavhengig av alle andre forhold (også informasjon om fosterets helsetilstand), velge å gjennomføre svangerskapsavbrudd. Denne retten er det ikke sannsynlig at sittende regjeringspartier vil gå med på å stramme inn. Slaget står om hvilke kriterier for svangerskapsavbrudd som skal gjelde etter uke 12.

For etter dette tidspunktet har ikke kvinnen full selvbestemmelse i abortspørsmålet. Da må hun møte i en nemd som skal avgjøre om abort kan innvilges. Abortnemda har fem kriterier å navigere etter, som fire av dem dreier seg om kvinnens situasjon både når det gjelder helse, omsorgsevne og hvordan graviditeten er kommet til. Ett av kriteriene, formulert i paragraf 2c, gjelder fosterets helsetilstand, og det er denne paragrafen KrF vil fjerne.

Så, la oss så se på hva statsministeren mener om saken. I en bloggpost datert 19/10 skriver hun: «[P]aragraf 2c er slik den er formulert i dag en diskriminerende del av abortloven, (...) Jeg mener det er mulig gjennom forhandlinger å finne løsninger som fjerner dette diskriminerende elementet. Da må vi samtidig gjøre endringer slik at kvinner får ta abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig, og abortnemndene må dessuten legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon (...).»

Det er nyttige med dette sitatet er at vi, selv før forhandlingene om en felles regjeringsplattform for de fire borgerlige partiene er i gang, kan vi ane hva slags type endring i abortloven krefter i Høyre er villige til å gå med på.

Om vi skal ta statsministeren på ordet kan vi forvente at en endring i abortloven vil bli omtrent slik: lovens paragraf 2c vil endres slik at den vektlegger hvorvidt fosteret er «levedyktig» framfor om det har «alvorlige sykdommer.»

Dette betyr at alvorlige sykdommer ikke lenger vil være selvstendig abortgrunn så lenge de ikke representerer tilstander som fører til dødfødsler eller tidlig død etter fødsel.

Da er det ingen tvil om at antallet kvinner som kan føre en alvorlig sykdom hos fosteret som selvstendig abortgrunn, blir færre. Paragraf 2c i abortloven vil bli favne færre kvinner.

Dette er også KrFs intensjon. I sitt resonnement ser statsministeren ut til å mene at en slik innstramming av paragraf 2c kan veies opp ved at de andre kriteriene for abort etter uke 12, vektlegges i større grad. Det må da være rimelig å anta at statsministeren sikter til paragraf 2b som sier at abort kan innvilges «[o]m svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon.»

Statsministeren tenker antagelig at de tilfellene med alvorlige sykdommer hos fosteret som ikke lenger fanges opp av paragraf 2c, vil være tilfeller som vil kunne fanges opp av en paragraf som 2b, eller en lignende paragraf.

Men det er ingen automatikk i dette. For mens spørsmål om medisinske tilstander er et spørsmål med lite rom for skjønn, er spørsmålet om kvinnens livssituasjon et spørsmål med mye rom for skjønn. Og det er abortnemdene som utøver dette skjønnet.

Det statsministeren i realiteten påstår er at det ikke vil innebære noen praktisk forskjell for norske kvinner at innstrammingen av et abortkriterium med lite rom for skjønn skal veies opp av at abortnemdene i større grad skal vektlegge et kriterium hvor flere tolkninger er mulig. Dette er i praksis mer makt til norske abortnemder. Jeg tror statsministeren skal lete lenge etter kvinner som har stått foran slike nemder, som går med på at mer makt til nemda ikke har noen «praktisk konsekvens.»

Kampen om politisk gjennomslag bør føres med ærlige argumenter. Om Erna Solberg og deler av Høyre mener at fosteret skal få et sterkere rettsvern etter uke 12 enn det det har i dag, så er det en ærlig sak. Da burde statsministeren bruke sin tid på å forklare hvorfor det er viktigere å oppheve det som i dag påstås å være et «diskriminerende element» i aborloven, enn å unngå å innskrenke norske kvinners rett til abort.

Det er en sak som kan kjempes eller kjempes mot med argumenter. Men det er annerledes når statsministeren later som det ikke finnes noen reell motsetning mellom hensynet til å endre loven og ønsket om å bevare kvinnens rett til abort slik den ligger i dag. Det er rett og slett en framstilling av saken som mangler rot i virkeligheten.